TEGNESERIE PETIT Tekst: Tormod Løkling    Tegning: Tore Strand Olsen Abba Nå når musikalfilmen «Mamma Mia» har gått sin seiersgang over norske kinolerreter i flere måneder, kjennes det godt å lene seg tilbake og si, litt sånn betydningsfullt: Jo da, filmen er sjarmerende, den. Men jeg vokste jo opp med Abba. Akkurat som jeg dermed sitter på selvopplevd nøkkelkunnskap om en av pophistoriens viktigste epoker. Og så skal de som er litt yngre tenke at de har gått glipp av noe og bli litt misunnelige. På samme måte som jeg en gang var litt misunnelig på dem som var litt eldre, de som vokste opp med Elvis, ungdomsopprøret og Beatles. Men tilbake til Abba, min epoke. Det vil si, noen epoke var det vel ikke snakk om, i alle fall opplevde ikke vi den sånn. Da Abba vant Melodi Grand Prix i 1974, var de morsomme fordi de gikk i rare klær og hadde en ganske rocka sang i melodifestival-sammenheng. Mer var det ikke! Og mer ble det heller ikke – før leeenge etterpå. Abba var rett og slett noe av det minst kule du kunne befatte deg med utover 70-tallet. De silkekledde og glatte mykpop-svenskene var rett og slett så ut som det gikk an å få blitt – i alle fall i de miljøene jeg vanket. Nesten, må jeg legge til. Jeg husker en gutt som åpent bekjente at han syntes Abba var topp. Men han ble sett på som litt sprø. Så viste det seg at det var han som fikk rett, at musikken hadde kvaliteter som vi andre aldri gadd å lytte etter, og at den fortsatt er livskraftig flere tiår etter at vi dømte den til å bli raskt glemt og borte. Så når det gjelder Abba, burde jeg vel ikke gjøre meg betydningsfull, men heller si, litt sånn ydmykt: Jo da, jeg var der. Jeg var bare ikke med. PER FLAKSTAD Fagbladet 7/2008 > 55 fbaargang2008 fbseksjonKON