FOKUS bygningsforskrift for å gi politikerne ammunisjon til å stå imot særinteressene. Fastsettelse av standarder og forskrifter bør benyttes i langt større grad for å fremme nødvendig omstilling, men det politiske mulighetsrommet er begrenset som følge av manglende folkelig oppslutning og sterke særinteresser. HØY KOSTNAD på utslipp av klimagasser er helt avgjørende for å lykkes. Det vil styrke effekten av så å si alle andre tiltak og virkemidler. De pågående internasjonale forhandlingene om en ny klimaavtale som skal avløse Kyotoprotokollen fra 2013, dreier seg i stor grad om å få flest mulige land til å godta en så høy kostnad på utslippene for en så lang periode som mulig (forutsigbarhet for industrien). De nasjonale interessemotsetningene og de politiske utfordringene er åpenbare. Sterke økonomiske interesser knyttet til eierskap, utnyttelse og bruk av fossile energikilder og nasjonale interesser knyttet til energiforsyningssikkerhet, er bakteppet for kompleksiteten i forhandlingene. SUBSIDIERING av energieffektivisering, og bruk av «feed-in» tariffer, grønne sertifikater og liknende for å stimulere til økt bruk av fornybar energi, er nødvendig i tillegg til en kostnad på utslipp. Den teknologiske utviklingen av solstrøm de siste ti årene er et godt eksempel på hvordan statlig subsidiering av sluttbrukeren (i California, Tyskland, Japan) kan skape et «kunstig» marked som stimulerer til teknologiutvikling gjennom konkurranse i det private næringslivet. Hvem hadde trodd for ti år siden at solstrøm kunne bli et reelt bidrag til erstatning av strøm produsert fra fossile energikilder? En IEA-analyse viser at OECDlandene ikke bruker særlig mer offentlige penger på klimateknologisk FoU nå enn de gjorde for 30 år siden. En flerdobling av statlig finansiering av FoU fra disse landenes side er nødvendig, men er en tilsynelatende vanskelig politisk prioritering. Vi har rett og slett ikke tid til å vente på at markedet skal plukke vinnerne. Energiselskapene har et klart ansvar for å bidra til omstilling. Norsk vannkraftindustri tjener grovt på høye strømpriser som følge av klimaproblemene, og oljeinntektene har vært enorme de siste par årene. StatoilHydro satser på utvikling av ny energi og karbonfangst og lagring, men satsingen med egne ressurser kan virke litt puslete når en ser det enorme behovet og de store inntektene selskapet har. Det virker som om selskapet fortsatt betrakter seg som et petroleumsselskap og ikke et energiselskap. I år investeres det 130 milliarder kroner på norsk sokkel, og for ikke så lenge siden kjøpte StatoilHydro et oljesandfelt i Canada for 12–15 milliarder kroner. I lys av slike summer blir satsingen på «månelandingsprosjektet» til Stoltenberg beskjeden. Mange av våre beste teknologiske hoder skal fortsatt bruke sin kompetanse til å produsere et produkt som skaper klimaproblemer i stedet for det motsatte. Omstilling er avhengig av folkets aksept. Manglende politisk handling må tolkes dit hen at politikerne ikke tror på folkets tilslutning. Professor Knut Holtan Sørensen ved NTNU har nettopp gjennomført en grundig undersøkelse av folks holdninger til og oppfatninger av klimaproblemet. Kort oppsummert mener «folket» at dersom klimaproblemet virkelig hadde vært alvorlig, hadde politikerne gjort noe med det. Politikerne som høstet storm ved å foreslå økning av bensinavgiften med ti øre, må trolig klø seg ettertenksomt i hodet. Fagbladet 7/2008 > 37 Fotomontasje: Vidar Eriksen fbaargang2008 fbseksjonSAM