KRONIKK Regjeringen har rett og slett ikke innfridd de forventningene folk hadde til dem for tre år siden. Grunnen til at LO satte inn alle krefter for rødgrønn regjering, og grunnen til at mange tusen aktivister landet rundt som aldri før har villet legge kjøttvekta til for Ap gjorde det nå, var fordi folk hadde en genuin forventning om forandring. Ikke radikal forandring, ikke revolusjon eller noe liknende, men en forventning til for en gangs skyld å merke forskjell. At denne regjeringa skulle få slutt på den lange perioden hvor det som blei framstilt som store forskjeller i beste fall oppleves som nyanser av den samme blåfargen. Dette er det store, uuttalte løftet som Stoltenberg ikke vil innfri. I USA SIER OBAMA «Vote for change», og norske sosialdemokrater hyller ham for det. I Norge er det Frp som effektivt får propagandere forandringens velsignelse, mens de som roser hvordan Obama kan inspirere velgere, sjøl har demotivert svært mange av sine beste venner. I regjeringas første år var den høyt på banen. Djupedal stoppa privatskoler, arbeidsmiljøloven blei redda og kommunene blei tilført vesentlig mer penger. Men så stoppa det opp, i alle fall virker det sånn for oss som står utafor regjeringskvartalet. Vi trenger ikke en rødgrønn regjering for å justere litt på statsbudsjettet, havarere månelandinger og skjerpe asylpolitikken. Vi trenger en rødgrønn regjering som bygger landet, ber oss gjøre vår plikt og kreve vår rett og gir oss troen på politikk og felleskap. JEG TROR IKKE FOLK, ikke en gang jeg som medlem av Rødt og mine venner, vil kreve det urealistiske av regjeringa. De fleste av oss skjønner at man må prioritere og ikke kan få alt på en gang. Men vi må få noe. Hvis Stoltenberg hadde gått ut og sagt at vi nå skal satse stort på jernbane, bygge Nord-Norgebane og høyhastighetstog i sør, hadde jeg glatt akseptert at det blei mindre til vei og skoleutbygging i den perioden. Hvis næringsministeren hadde sagt at vi nå setter i Illustrasjon: Per Ragnar Møkleby gang tjue prosjekter på alternativ energi, hadde det vært lett å tåle at et av dem var et (foreløpig) urensa gasskraftverk. Hvis man økte lønnsnivået til sjukepleiere og lærere radikalt et år, ville de fleste gå med på at man ikke kunne øke like mye året etter, eller at man måtte vente noen år med store nyansettelser. Problemet er ikke at folk ikke vil akseptere prioriteringer. Problemet er at det ikke er mulig å se prioriteringene. Regjeringen, og da særlig dens sjef, er tvert imot opptatt av at mest mulig skal være «business as usual». Det får ingen aktivister ut i gatene i 2009. Nå er det bare et år å gjøre det på, vi trenger at regjeringa setter i gang noe stort vi kan ta med inn i valget om et år. Hvis ikke, er bordet dekka for Siv Jensen. Fagbladet 7/2008 > 55 fbaargang2008 fbseksjonSAM