På jobb rundt Magne Vi fikk inn en kreftpasient med metastaser og behov for palliativ pleie. Jeg var innom jobb og fikk høre at han ikke ville ha hjelp. Han bannet og svor om noen prøvde å stelle ham. Illustrasjon: VIDAR ERIKSEN Jeg hørte alt dette, men forsto ikke helt. Jeg hadde aldri tidligere vært borti total avvisning. Tenkte vel egentlig at det muligens var en uvant situasjon for pasienten som var årsak til reaksjonen, eller sterke smerter, kvalme eller annet som vi ikke hadde skjønt ennå. Det var fjernt for meg at det var slik han var og egentlig ville ha det. Møte med pårørende Gjennom en tidligere arbeidsplass kjente jeg en av mannens pårørende. Hun kom ofte på besøk til ham, og fortalte at han alltid hadde vært en einstøing. Han hadde tatt imot besøk, men etter en liten stund ble gjestene bedt om å gå. Nok var nok. Hun var ikke sikker på om han ville ha henne der, men hun hadde alltid sagt til seg selv at den dagen han blir borte, skal han ikke være alene, jeg skal være der. Nå så det ut for at den tiden kunne komme når som helst. Pasienten hadde ikke tatt til seg mat på over tre uker. Pasientens bror kom også innom oftere mot slutten. Skal, skal ikke En gang jeg kom inn på rommet, sier min tidligere kollega at det ser ut som om han ligger så bakover med hodet, og om jeg kunne være snill å ordne på puta? Jo, sa jeg, om jeg får lov. Jeg hadde gått mange runder med meg selv rundt det å ikke få komme til med det jeg ønsket, men så at trengtes. Når vi prøvde å kommunisere med ham, ble han irritert og sa: Jeg hører ikke. Nå må dere snart forstå. Han ville ikke ha i høreapparatet. Skulle vi endre på liggestillingen, ba han oss om å «dra oss ut», gjerne med ordene «til helvete ut»! Han stønnet og sukket og viste tydelig også med kroppsspråket at han ikke kunne fordra at vi var der. Vi spurte om han hadde smerter. Ja, svarte han. Hele tiden! Men itt’no hjelper. Gå vekk. La meg være i fred. Når dere maser på meg, blir alt verre. Han var kvalm mye av tiden og harket og spyttet. Dette ble tydelig verre når vi kom inn og han ble bevisst oss og våre ærend. Maktesløs Jeg så mannen ligge i sengen, på rygg, med kateter, tørr hud i ansiktet og på resten av kroppen. Åpen munn, tørre sprukne lepper og tørr tunge og gane. Etter hvert tørr i øynene også. Han lå med bleie, trøye og sokker. Når vi skulle stelle ham, dekket han til ansik- VANSKELIGE VALG Ansatte i helsevesenet blir stadig stilt overfor vanskelige dilemmaer. Denne historien er innsendt av et av Fagforbundets medlemmer. Hun ønsker å være anonym av hensyn til pasienten og hans pårørende. 42 > Fagbladet 8/2008 fbaargang2008 fbseksjonHEL