tet sitt, nesten som om han ikke orket å se og være til stede. Jeg turte nesten ikke se under dyna. Han så på meg, og det virket som om jeg enten var luft eller til irritasjon. Jeg måtte fortelle den pårørende at jeg ønsket å kunne gi og å gjøre alt for å lette byrden, smerten og plagene til denne mannen den siste tiden hans, men verken jeg eller kollegene mine fikk lov. Jeg stod ofte ute på gangen før jeg gikk inn for å forberede meg på hans nei. Her vil han helst ikke at jeg kommer, vil ikke ha hjelp, bli stelt, trøstet, oppleve nærhet og hjelpende hender, myke og trøstende stemmer, hender som masserer og smører lotion, vasker og avkjøler, tørker opp- kast, tårer og egentlig stiller seg åpen til alt. Det gjorde vondt å vite at den lidelsen han gikk igjennom ville han ha alene. Ikke dele den med noen, og ikke la noen ta del. Selv ikke det enkleste og mest grunnleggende av stell fikk vi utføre. Lojalitetskonflikt Det var vondt å stå mellom pasient og pårørende. Deres ønsker var så forskjellige. Lojaliteten til pasienten, som jeg verken kjente eller forsto, og henne som jeg forsto godt fordi jeg hadde liknende følelser. Men hun forsto oss. Hun sa hun var glad for at vi respekterte pasientens ønsker. Verken hun eller broren til pasienten visste om den døende ville ha dem der. Broren satt stille i en stol ved fotenden av senga. Han ser meg her, sa han. Han vil ikke at jeg skal stå ved senga. Pasienten hadde bedt ham sette seg. Broren tok det som en aksept på at han fikk være der. Men hun var usikker. Hadde ikke fått noen tilbakemelding. Men hun orket ikke å gå. Hun spurte om han ville ha en prest, men fikk et tydelig nei. Vil du vi skal være her da? spurte hun. Da fikk hun beskjed om å sette seg. Dette var et vendepunkt for henne. Nå visste hun at han ville hun skulle være der. Hun tok meg til side, ga meg en klem og sa at hun var så glad vi kunne snakke sammen, være ærlige og åpne og støtte hverandre. Det var en god klem. Den ga meg følelsen av at vi ble respektert for den respekt vi viste pasienten ved å etterkomme hans ønsker. Men det var utrolig vanskelig! Du ser noen som har det vont, men får ikke lov til å gjøre noe. Vi ser at han lider. Vi ønsker å gi ham lindring og god pleie. Vi gir aksept for pasientens ønsker. Må legge til at etter hvert forsto pasienten at smertelindring var effektivt, og han ba selv om å få sprøyter. Når han var «på topp» i lindring, utførte vi enkelte nødvendige oppgaver. Det kan selvsagt vurderes om det var riktig, men det valget tok vi, og jeg tror ikke pasienten opplevde det som spesielt ubehagelig der og da. Men selv det var det tanker rundt. Følte egentlig at vi lurte oss til å gjøre noe ulovlig..Fagbladet 8/2008 > 43 fbaargang2008 fbseksjonHEL