YRKESSKADE    TEMA ER SAMMEN MED ALT Det må være noe feil når hjelpepleier Dagny Gjøs etter et løft blir ufør for resten av livet – men ikke får erstatning. Selv om både Nav og lagretten er enig om at det skjedde i akkurat det akutte øyeblikket da hun løftet en pasient på over 120 kilo. I perioden 2000–2006 meldte industrien om drøyt 4500 skader, mens helse- og omsorgssektoren meldte fra om nesten 5100 yrkesskader. Likevel fikk 111 menn godkjent yrkessykdom, mens det bare var 18 kvinner som fikk godkjenning. Finansnæringens hovedorganisasjon (FNH) regnet ut at det i 2007 ble utbetalt omkring fem milliarder kroner i yrkesskadeerstatning. I april sa adm.dir. Arne Skauge i FHN til Aftenposten at dersom belastingslidelser tas med, så vil utbetalingene øke til nesten det dobbelte. Det kommer ikke som en bombe. Når 90 prosent av utbetalingene går til menn, så må utbetalingene dobles hvis kvinner skal få del i dette velferdsgodet. Men opplysningen overrasker tydeligvis staten. Det er rett og slett for dyrt å ta innover seg at kvinnene er i arbeidslivet. Det er best å lukke øynene og håpe det går over. Det gjorde det statlig oppnevnte utvalget for ti år siden. Nå har et nytt utvalg tydd til samme løsning. Fagforbundet protesterer kraftig. Fagforbundet nekter dessuten å støtte endringer i yrkesskadeloven før belastingslidelser er tatt med. Belastingslidelser gir normalt ikke rett til erstatning. Unntak er gjort for «sykdommer i armer og hender som er forårsaket av vibrasjoner fra arbeidsmaskiner og verktøy». Det vil si at en asfaltarbeider får erstatning etter år med vibrerende maskiner, mens en hjelpepleier ikke får etter år med løft av pasienter. Og som sagt; alt henger sammen med alt. Innen helse- og omsorgsyrker avslutter åtte av ti kvinner arbeidslivet som uføre – ikke som vanlige alderspensjonister. En slik statistikk ville blitt kalt uverdig hvis det gjaldt mannsyrker. Samfunnet har sørget for regler som skyver syke og skadede yrkeskvinner ut av arbeidslivet med 60 prosent av lønna – for det betyr det å komme på uføretrygd. Men det opprører ikke staten, selv om den er fryktelig opptatt med å utrede ulikhet. Bare konklusjonene ikke koster noe. KOMMENTAR: TITTI BRUN fbaargang2008 fbseksjonKIR