Sliten nei – jeg er forbanna! Haakon Lie har levd med bare én lunge mesteparten av livet. Som 103-åring kan han fortsatt ta pusten fra de fleste. Tekst: SIDSEL HJELME Foto: ANITA ARNTZEN VIRAKEN RUNDT Haakon Lies bursdagsfeiring, bokslipp og tv-opptreden har lagt seg. Høvdingen er tilbake i hverdagen, og mange vil si at det er akkurat slik de drømmer om å ha det i alderdommen: Et klart hode, et brennende engasjement og den hjelpen du trenger for å bli boende hjemme. Selv rister han på hodet. – Det er ikke mye igjen. N’Haakon sitter i gettoen her ute og har ikke mye mer han skulle ha sagt. – Halve Norge skiftet mening om jagerflyene etter at du uttalte deg på tv, så en viss innflytelse har du vel? Tristessen er borte på et øyeblikk: – Ja, så du det? Da holdt jeg på å dette på ryggen! ALDEREN OG MERITTLISTEN tatt i betraktning kunne man kanskje innbille seg at Haakon Lie ville roe seg litt ned nå. At han ville lene seg bakover i sin lysegrå sofa i det vakre hjemmet på Ulvøya, at han ville skue utover de ruvende furutrærne og på Oslofjorden, og at han ville nøye seg med å la tankene sveipe over livsverket sitt. Den som har vært innenfor Haakon Lies kraftfelt vet at det neppe kommer til å skje. MYE AV 103-åringens engasjement knytter seg til ungdommen og til framtida. Ikke minst rusmisbrukernes vanskjebne i velferdsnorge. Sist vinter ba han ett av barnebarna trille ham i rullestolen til byens bakgater. Bare tanken på menneskene han møtte der får kjempen til å synke sammen. – I Norge har vi dobbelt så mange dødsfall på grunn av overdose som i resten av Europa. Jeg vet ikke hva vi skal gjøre med det, sier Haakon Lie, som ellers er kjent for å være mer handlekraftig enn de fleste. KONTRASTENE i menneskers livsvilkår ble tidlig tydelige for gutten fra Bjerregaardsgate. Som den eneste i søskenflokken på fem, fikk han anledning til å gå gymnaset – og derifra gikk det strake veien til universitetet. Han ville heller bruke kroppen: – Jeg slutta etter tre måneder. Da fikk jeg på meg beksømstøvlene og kom meg ut i skauen. Å organisere seg var en selvfølge for 21-åringen. – Den gang var tonen at hvis du var en god sosialist, så betalte du ikke bare partimedlemskapet, du var fagorganisert også, sier Haakon Lie. Han har hentet fram den blå medlemsboka fra Norsk Kommuneforbund som dokumenterer medlemskap fra 26. februar 1926. Kameratene på koia i Nordmarka var ikke like begeistret over fagbevegelsen. EINAR Gerhardsen, var sekretær på Aps Oslokontor. Han ble med inn på skauen, og dermed ble det fart i det fagligpolitiske arbeidet. – Jeg husker stiftelsesmøtet. Vi lå i etasjesengene, og n’Einar sto på gulvet og snakket. Alle som var der meldte seg inn i Kommuneforbundet. For hans eget vedkommende ble imidlertid tømmerhoggertilværelsen kortere enn planlagt. – Som så mange andre på den tiden fikk jeg tuberkulose. Martin Tranmæl, som på det tidspunktet var i LO-sekretariatet, hadde sett den unge skogsarbeiderens organisatoriske evner, ståpåvilje og usedvanlige talegaver, og ga ham i oppdrag å bygge opp opplysnings- og kulturarbeidet i arbeiderbevegelsen. – Alt dette var som et eventyr, sier Haakon Lie. På spørsmål om hva han er mest stolt av å ha vært med på,    > PORTRETTET Håkon Lie Alder: 103 Aktuell: Medlem i Fagforbundet i 82 år. Fagbladet 8/2008 > 21 fbaargang2008 fbseksjonKON