KRONIKK
som begrensa arbeidernes rett til å ta i bruk boikott og blokade for å tvinge gjenstridige arbeidsgivere til å inngå tariffavtaler.
I TRÅD MED DETTE tok Carl I. Hagen på slutten av valgkampen i 1993 til orde for lovforbud mot landsomfattende fagforbund. Dette forslaget er ikke gjentatt i Fremskrittspartiets program, og partiet har heller ikke, som Quislings Nasjonal Samling, gått inn for et generelt lovforbud mot arbeidskonflikter. Men på et seminar ved Institutt for statsvitenskap ved Oslo-universitetet i september 2008, har paritets nestformann Per Sandberg uttalt at partiet går inn for lovforbud mot bestemte streiker som for eksempel den siste lærerstreiken og sommerens streik i Avinor. Hvilke streiker skal da være tillatt?
Fremskrittspartiet har dessuten programfesta tiltak som for alle praktiske formåls skyld undergraver streikevåpenet. Det er all grunn til å ta partiet på alvor når det går inn for at «arbeidsgivere [bør] gis større anledning til fritt å ansette nye arbeidere til erstatning for dem som sier opp sine arbeidsavtaler enkeltvis eller kollektivt». Det vil i klartekst kort og godt si: Til å gjøre bruk av streikebrytere under arbeidskonflikter.
Partiet har komplettert denne legaliseringa av streikebryteri, også under lovlige konflikter, med å gå inn for at lokale fagforeninger må ha lovfesta rett til å nekte å delta i landsomfattende
streiker hvis de ønsker det. Det er ellers godt kjent at Fremskrittspartiet – i samsvar med Bondevik-regjeringas arbeidslivslov – går inn for at overtidsordninger og andre arbeidsvilkår må kunne avtales lokalt, og de vil ha full lokal lønnsfastsetting i kommunene.
Illustrasjon: Per Ragnar Møkleby
I DAG STÅR Fremskrittspartiet ikke lenger aleine med et klart fagforeningsfiendtlig program. Etter at det anbefalte forslaget blei stemt ned av 65 prosent av LO-medlemmene i privat sektor ved tariffoppgjøret i 2000, utarbeidet et utvalg innen NHO et utkast til et arbeidsgiverpolitisk
program som åpent og systema-
tisk tar sikte på det samme, og som nå – ifølge NHO-lede-
ren Finn Bergesen – er vedtatt som offi-
sielt program for arbeidsgiverorganisasjonen. Den samme Bergesen har for øvrig – på det samme seminaret som Frps Sandberg var til stede på ved Oslo-universitetet i september i år – bekrefta at han ikke bare var motstander av uravstemninger ved tariffoppgjøret i 2000, men alltid har vært og vil være det. Med andre ord: Skal det være en fagbevegelse, må den være toppdirigert.
I sitt arbeidsgiverpolitiske program viser NHO til at i dagens globaliserte økonomi må norsk næringsliv konkurrere med land der det ikke fins fagorganisasjoner og kollektivavtaler. Fagforeninger og tariffavtaler – sentrale som lokale – er derfor blitt gammaldags luksus som svekker konkurranseevnen, og som derfor må erstattes med i siste instans individuelle avtaler.
I likhet med Frp vil altså det hypermoderne NHO i virkeligheten tilbake ikke bare til tida før den første landsomfattende tariffavtalen her i landet, Verkstedoverenskomsten av 1907, men til den lykkelige urtilstanden da det verken fantes fagforeninger eller kollektivavtaler i det hele tatt. Sammen byr de på ei utfordring som landets fagorganiserte ikke kommer utenom å takle.
Fagbladet 8/2008 > 51
fbaargang2008 fbseksjonKON