PORTRETTET > Håkon Lie svarer han AOF uten å nøle. Og alt vi fikk utrettet skyldtes hjelp fra Kommuneforbundet. ET MØTE MED Haakon Lie fortoner seg som en samfunnsfagtime i særklasse. Ikke bare husker han og kan fortelle, han var der også når mange av 1900-tallets store begivenheter utspilte seg. Han besøkte skyttergravene under den spanske borgerkrigen, han kjempet mot nazistene under 2. verdenskrig og mot kommunistene i etterkrigstiden. Han har aldri sittet verken på Stortinget eller i regjering, men som partisekretær i Arbeiderpartiet gjennom 24 år fikk han større innflytelse enn de fleste. Navnet Haakon Lie gir også negative assosiasjoner for mange. Han regnes som en av arkitektene bak overvåkingen av venstreradikale i etterkrigstida, og blikket mørkner betraktelig når dette bringes på bane. – Vi må huske at dette var en helt annen tid, og andre folk enn i dag. Men det som er sikkert, er at dette pågikk altfor lenge. ETTER MER ENN førti år i begivenhetenes sentrum ble Haakon Lie pensjonist i 1973. – Nå må jeg finne noe å gjøre, ellers blir jeg ikke til å være i hus med, sa jeg til kona. Så da kjøpte vi en skog- teig, en traktor, graver og motorsag, og så sto jeg i skauen og hogg halve året. Resten av året bodde vi i Florida, forteller Haakon Lie som med pensjonisttilværelsen også startet sin karriere som forfatter. – Jeg hadde ei kone som var mer intelligent enn meg. Hun samlet alt materialet, og jeg skrev åtte bøker. – Du har selv hogget tømmer til huset? – Ja, takbjelkene hogget jeg ute i Enebakk. – Men du gikk aldri løs på furutrærne på tomta her? – Nei, det skal jeg si deg, at den dagen du ser den første furua faller her, da er’n Haakon dau! SELV OM BÅDE statsminister, partisekretær og andre sentrale personer stikker innom, er det de Haakon Lie kaller sliterne som oftest tar turen til eneboligen på Ulvøya. – Før i tida var sliterne i Norge slike som a’ mor. Husmødrene på smågårdene som måtte fø fram ungeflokken, hyppe poteter og mjælke kuer. Og det var slit den tida vi måtte trekke fram tømmeret med muskelmakt – I dag er det omsorgsarbeiderne som er sliterne. Det kommer forskjellige hjemmehjelpere her, men bare én av dem er over 50 år. Du ser at de løper her inne for å bli ferdige på en time, sier Haakon Lie, som takker sliterne for at han fortsatt klarer seg hjemme. – Kvart på sju ringer klokka, og da ruller n’Haakon ut av senga. Så er det et kunststykke å komme seg på badet over de jævla dørstokkene. Deretter er det å komme seg over flere dørstokker og inn på kjøkkenet så n’ får kokt grauten sin. – Etter hvert kommer hjemmesykepleien og hjelper meg å få på støttestrømper, så er det gymnastikk og så er det jobben – Aftenposten og Dagsavisen som kommer på døra hver dag. Og Economist og Newsweek en gang i uka. Men det går så smått. – Tenker du på døden? – Nei, den har jeg aldri tenkt på. Det er bare noe som kommer. –ERDETNOEDUangrerpånårdu tenker tilbake? – Nei, jeg angrer ikke det jeg har gjort, men kanskje på noe av det jeg ikke har gjort. Som i lederstriden mellom n’Jens og n’Thorbjørn. Da sto jeg på Jens sin side, men jeg skulle ha sagt at de burde trekke seg begge to etter det kolossale valgnederlaget. – Og det var en kardinalfeil at jeg ikke hadde hjerte til å skrike opp om den altfor høye oljeutvinningen. Men det er et jag etter mer og mer, sier Haakon Lie, og det lyner i blikket når han kommer inn på energipolitikken. – I vinter flommet det over av vann, mens strømprisen ble doblet. Vi burde ha et system der de som bruker lite strøm betaler mindre per kilowattime, mens de som bruker mye betaler mer. De som har strøm i oppkjørselen og flombelysning på hytta bør betale regninga, sier Haakon Lie harmdirrende og knytter neven. Så blir han stille en lang stund. – Er du sliten? – Sliten nei – jeg er forbanna! 22 > Fagbladet 8/2008 fbaargang2008 fbseksjonSAM