DEBATT valgte å gå over i pensjonistenes rekker fra jeg fylte 62 år. Beregningen kom, og ga meg en stor overraskelse. Pensjonspoengene som fremkom i beregningen var langt lavere enn inntekten jeg hadde hatt skulle tilsi. Jeg tok derfor kontakt med Nav og fikk til svar at de skulle se på saken på nytt og ev. foreta en manuell beregning – for her måtte det foreligge en feil. Etter en tid ble jeg innkalt til et møte hvor leder av Navs kontor og saksbehandler var til stede. Disse to herrer kunne meddele meg at den første beregningen var korrekt og at de derfor anså saken som avsluttet fra deres side. Grunnen til deres slutning lå i at jeg hadde fått en utbetaling fra trygdeverket i 1986, og at det hadde kommet en lovendring i 1989 som da ga et slikt resultat. Jeg syntes dette var helt urimelig idet jeg ikke hadde blitt informert om lovendringen og fått forberedt meg på konsekvensen av en slik endring. Så der sto jeg da, hva skulle jeg gjøre nå? Jo, tenkte jeg. Jeg er medlem av Fagforbundet, og AFPordningen er tariffestet. Dette må jo være en sak hvor de kan hjelpe meg med å legge mer tyngde bak mine krav. Jeg tilskrev derfor forbundets kompetansesenter som jeg sorterte under og redegjorde for saken, og oppfordret til om nødvendig å legge saken fram for forbundsadvokatene. Etter kort tid fikk jeg brev fra advokat Anne Gry RønningAaby i Fagforbundet som kunne fortelle at hun skulle være min medhjelper. Det gikk så to–tre måneder, så var saken løst, og jeg har fått den pensjonen jeg mente jeg hadde krav på. Det nytter altså, det gjelder bare å be om hjelp dersom en føler for det, for hjelpen fins. Arne Sveinungsen > POLITIKK Klasebomber Det jeg vil med dette innlegget, er å gi støtte til Norsk Folkehjelp (NF) for alt det arbeidet de har lagt ned i minerydding og arbeidet om forbud mot klasevåpen. NFs medlemsblad Appell nr. 308 har «Klasevåpenforbudet» som tema, og der beskrives veien fra 2001 da Stortinget instruerte regjeringen om å gi aktiv støtte til internasjonalt arbeid som kunne lede fram til et forbud mot klasevåpen. I oktober 2005 lovet de rødgrønne i Soria Moria-erklæringen å jobbe for dette. I mai 2008 var det sluttforhandlinger i Dublin, og 107 land «spikret fast» en traktattekst som forbyr klaseammunisjon. Og endelig, den 3. desember 2008 samlet over 100 av disse landene seg i Oslo Rådhus for å underskrive traktaten. Klart det ble feiring. Jeg gikk inn på nettet og fant at tromsøværingene var tidlig ute. De startet allerede 8. november «Folkets klasebombetraktat». Slike underskrifter fra vanlige folk vil bli samlet inn fra hele verden. Dette for å gjøre det klart for politikerne at de må holde de løftene de gir når de skriver under traktaten. Jeg regner det som en selvfølge at alle som vet hva klasevåpen er, skriver under. Jeg er stolt av å tilhøre en organisasjon som Norsk Folkehjelp – og å være borger i et land som har vært med på å få til dette. Klasebomber har i over 40 år drept og lemlestet sivile. De er ofte formet slik at barn tror det er en leke, og rundt en firedel av ofrene er barn. Bombene er spredt over store områder, og er virksomme i flere tiår etter at krigshandlingene er avsluttet. Det betyr at arbeidet ikke på langt nær er avsluttet. Derfor trengs våre underskrifter. Jon Åse > OMSTILLING Utstøting fra arbeidslivet Jeg har jobbet i helsevesenet siden 1972. Trykket av tilpasninger til økonomi, sparetiltak og organisatoriske endringer har vært økende i 20 år, kanskje mer. Det å stadig omorganisere og effektivisere over så mange år, har satt sine spor. Den siste omorganiseringen til ny somatisk avdeling ble for mye for meg med hensyn til antall oppgaver, struktur og for få ansatte på jobb. Pasienter i flere korridorlengder medfører dårlig oversikt og kvalitet på pasientbehandling. De samme korridorlengder må mange ganger gås, springes eller sparkes (avdelingen har kjøpt inn sparkesykler) etter nødvendig utstyr. Min første reaksjon på omorganiseringen var sinne og aggresjon. Etter hvert ble det depressive og bitre tanker. Slike omstendigheter blir man syk av. Jeg hadde planer om å være i fullt arbeid fram til 62 år, for da å benytte meg av avtalefestet pensjon. Min konklusjon etter over 40 år i arbeidslivet er at jeg ikke er kandidat til å effektivisere meg mer. Våre liv leves som en helhet (arbeid og privat) og ikke stykkevis og delt. Belastningen med den nye organiseringen medfører lite overskudd til et helhetlig liv, og jeg har derfor opprettet kontakt med Nav Trygd for å starte prosessen med søknad om 50 prosent uførhet. Både for meg og for folk generelt er det trist og lite verdig å forlate arbeidslivet på denne måten. Opplevelsen av ikke å være etterspurt arbeidskraft som hjelpepleier i sykehus har også vært – og er fortsatt – neglisjerende for denne yrkesgruppen. Alle har behov for å bli sett, hørt og verdsatt uansett tittel og nivå. Myndighetene presser på for å få befolkningen til å være yrkesaktive lengst mulig, men i virkelighetens verden presses mange ut av belastningene all effektivisering og omorganisering som bedrives i dagens samfunn. For meg virker det som om omorganiseringer og effektiviseringer har akselert de senere år. Myndighetenes målsetning om at arbeidsfolk skal arbeide lengst mulig, kan dermed ikke oppnås. Det er min erfaring. Til slutt: Jeg tror sykehusene taper mye formal- og realkompetanse i all støyen som omorganisering og effektivisering medfører. Harrieth 54 > Fagbladet 1/2009 Illustrasjonsfoto: colourbox.com fbaargang2009 fbseksjonHEL