Fortell hva vi skal investere i for at du kan bli stående, oppfordrer Helga Bognø. God smitte – Når dere er engasjerte og glitrer, smitter det over på beboerne, sier Helga Bognø til personalet sitt. Den nye styreren hadde ett krav da hun begynte for to år siden: Å få beholde aktivitørene. Erindringsgruppa er en populær aktivitet der gamle gjenstander blir tatt fram og hjelper på husken og samtalen. – Det er fint å mimre om gamle dager, sier Ingrid Karlsen som har bodd på Osterøy. Hun kom til tjeneste i byen og var «pie» hos et gammelt ektepar, betror hun Fagbladet. – Her er et fantastisk sted å være når du blir gammel, sier 80-årige Alf Nilsen som nettopp har drukket kaffe sammen med andre beboere. Styrer Helga Bognø blir stolt når hun hører det. – Ja, eg sitter ikkje her og skryter. Det kommer fra hjertet, sier han med ettertrykk. Emebet Urgessa er kontaktpersonen hans. – Hun er verdens beste menneske, sier Alf Nilsen. GJØR HVERANDRE GODE: Avdelingssykepleier Merete Haaland, tilsynslege Marit Tepstad, sykepleier Kine Jensen, renholder Mary Bøkevoll, kjøkkenassistent Esther Durhuus, hjelpepleier Embete Urgessa, hjelpepleier Luz Madrid og styrer Helga Bognø. Når noen velger å dø Latteren sitter løst på aldershjemmet Margit Tanners Minne i Bergen. Men det er også dager som er krevende og tunge å bære. Som da en kvinnelig beboer ikke kom tilbake fra et besøk hos venner. – Det var kjempevondt. Jeg hadde ikke lagt merke til noe. Hun gledet seg til å besøke sine venner. Hun ga meg en pose godteri og mye oppmerksomhet. Hun var glad i meg og takket for at jeg var hennes kontaktperson. Dagen etter fikk jeg et stort sjokk. Det var kjempevondt, sier Embete Urgessa stille. Dette var et menneske som så alle andre og holdt humøret oppe hos dem rundt seg. Det var ingen tydelige signaler på depresjon hos beboeren. Da hun ble funnet neste morgen, var det en sjokkopplevelse for alle, sier Helga Bognø. – I akuttfasen møtte jeg og avdelingssykepleier personalgruppa. Det var mye tårer, mye sorg. Og spørsmål: Er det noe vi skulle sett, gjort annerledes? Jeg holdt 24 timers vakt for pårørende som skulle få mulighet til å ta ut sorg og fortvilelse. Beboerne har også fått satt ord på sin angst. Og vi hadde kontakt med politi og rettsmedisinsk institutt. Hun så fredfull ut, mer enn noensinne, sier styrer Helga Bognø. På aldershjemmet ble det tent et lys som brant natt og dag fram til begravelsen. Hele personalet fikk mulighet til å delta. Helga Bognø holdt minnetalen. Embete Urgessa sliter fremdeles med skyldfølelse, men føler at hun ble godt tatt vare på av leder og kolleger. – Hendelsen har også gjort meg til en bedre hjelpepleier. Jeg er mer våken overfor andre som er depressive, og legger merke til små ting. Ikke tabu I løpet av våren får personalet gå på kurs om selvmord blant eldre, med en psykiater som faglig ansvarlig. – Ikke for å dvele ved sorg og savn, men for å lære mer. Dette skal ikke være tabu, sier Helga Bognø. Det viser seg at selvmord blant eldre ikke er så uvanlig som noen kanskje tror, men omtales i liten grad, ofte forbundet med skam og tabu. – Det er ikke alt vi skal eller kan forstå, men vi skal ha respekt for at hun valgte sin vei ut av livet, sier Helga Bognø. «Det er eit privilegium å kjenna savn. Vondt, og til tider tungt. Men det fortel om den nærleik som er mellom mennesker. Om varme, lys og latter. Det å savna er den andre sida av det å ha fått. Å ikkje kjenna savn, vil vera å aldri ha elska.» Helga Bognøs minneord for en avdød beboer ERINDRINGSGRUPPE: Kaffekvern og vaffeljern hjelper på husken og praten mellom beboere rundt hyggelig kaffebord. 34 > Fagbladet 3/2009 fbaargang2009 fbseksjonKON