DET BLE AP på den tidligere kommunestyrerepresentanten for SV i Levanger.
– Hva fikk deg til å forlate SV og innta Ap?
– På lokalplan hadde SV en fantastisk gruppe. Men jeg opplever at Ap har større gjennomslagskraft nasjonalt. Dessuten har jeg alltid vært tilhenger av EU. På 80-tallet syntes jeg dessuten SV ble snevre, ja nærmest idrettsfiendtlige, særlig når det gjaldt toppidrett, sier Breivik.
– Hva ville du gjort dersom du fikk en dag som idrettsminister?
– Jeg ville stimulert barne- og ungdomsidretten. Det er altfor få skolerte trenere, og mye dårlig utstyr og fasiliteter. Jeg ville rettet fokus på masseidretten, mange unge har det ikke godt der, og velger å slutte.
– Blir du kan hende vår nye idrettsminister etter valget?
Marit ler ikke. Marit ler ofte.
– Jeg er overbevist om at man må gå gradene for å få en toppjobb i politikken. Det er helt utopisk for meg å ta stilling til dette. Mi framtid i politikken er å bidra internt i Arbeiderpartiet.
Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet ønsker seg det som næringslivet for lengst har døpt «Marit-effekten».
HJEMME I VASSDALEN i Levanger ble det raskt oppdaget at Marit var et håndballtalent. Kanskje ikke helt tilfeldig idrettsvalg siden faren byttet jobb fra melkebilsjåfør til vaktmester i idrettshallen.
– Var du en ledertype som barn?
– Jeg har ingen følelse av det. Men andre har sagt det, sier Marit, som tidlig fikk sans for diskusjonsglade trenere, slik hun selv er blitt.
– Det er nesten forunderlig at du som er så fellesskapsorientert føler deg hjemme i en så konkurransedrevet arena
som idretten er: For her skapes jo også tapere?
– Klart det kan være et personlig nederlag og for eksempel ikke kvalifisere seg til et lag. Men spillere er hele mennesker, man kan ikke tufte selvbildet på idrettsprestasjoner. – Men nettopp det er det vel mange som gjør?
– Ja, dessverre. Og dette skjer helt sikkert også i politikken.
– Har du selv klart å være et helt menneske og ikke bare leve for håndballen?
Lang latter. – Vel. Jeg er i mitt andre ekteskap. Breivik har vært pinlig nøye med å
skille privatliv og håndball etter at hun flyttet sammen med Håndballforbundets tidligere generalsekretær, Niels Hertzberg i 1996, og giftet seg med ham året etter.
AT MARIT ER KVINNE og topptrener har ikke gått norsk presse hus forbi. Fra den digitale avis-arkivskuffen formelig tyter det ut reportasjer og
kronikker fra to tiår som omhandler dette sjokkerende faktum.
– Altså, å ha en såkalt kvinnelig lederstil betyr ikke å være ettergivende, sier Marit, og noe sier oss at hun har sagt denne setningen tusen ganger før.
Så sent som i 1995 skrev sportsjournalistene at hun tok «tøffe avgjørelser», men «på kvinners vis».
I dag er Marit lite opptatt av kjønn. Det er individets egenskaper som gjør henne nysgjerrig.
– Det at jeg følger opp hver enkelt spiller handler mer om mitt menneskesyn enn at jeg er kvinne. Jeg har også møtt menn som er fantastiske inkluderingsvillige trenere.
– Kunne du like gjerne trent et herrelag i håndball som et damelag?
– Det er ingen grunn til at jeg ikke kunne det. Jeg kunne trent flere mannlige elitelag om jeg hadde villet.
Det fins sikkert dem som etter pris på at hun i stedet velger å trimme den politiske eliten før kampen som kommer til høsten.
22 > Fagbladet 4/2009
fbaargang2009 fbseksjonKIR