TRØST: Av og til syns Caroline (3) at det er aller best å sitte på fanget til Ingunn Talhaug Rasmussen og få litt trøst. å kjefte og ikke snakke med sint stemme. – Etter en slik samtale er det viktig å ta et steg til siden og reflektere, sier Talhaug Rasmussen. Hun innrømmer at hun selv ikke alltid klarer å la være å kjefte. Da mener hun det er viktig å prøve å ta et steg til siden. Hvorfor gjorde jeg det? Sa jeg det? Gjorde jeg det for å skape ro og orden? Og hva skulle jeg gjort istedenfor? Hva må til for at dette «istedenfor» skal skje? Starefossen barnehage har laget filosofigruppe. Her diskuterer de blant annet om det alltid er rett å gjøre det mor og far eller andre voksne sier. – En sa blankt nei, en annen klart ja. Mens en tredje mente det var helt rett å gjøre som far sier, bortsett fra når det er fisk til middag, ler Talhaug Rasmussen. Eirik Tønjum på fem år vet helt klart hva det vil si å kjefte. – De holder oss stramt i armen og snakker litt høyt når vi gjør noe galt eller noen ganger krangler. Han ser ned og lager en lastebil mens han forteller. – Det er litt dumt når noen kjefter. De blir så sinte at jeg blir litt lei meg. De kunne sagt det stille. – Kjefting er vold Kjeft er et mye brukt maktmiddel i barnehagene. Barn er sårbare for kjeft, og voksne bør tenke seg om før de kjefter på barn, viser en dansk studie. Barna som får mest kjeft i barnehagen, er de som har det dårligst fra før, mener den danske forskeren Erik Sigsgaard, som har forsket på de barnehageansattes kjeftbruk. Hans undersøkelse er basert på intervjuer med 119 personer. Rapporten viser at skadevirkningene av for mye kjeft i barndommen kan gi seg utslag i form av utbredt mistillit, sinne, skyld og skam senere i livet. Barn som ikke får kjeft, har et mer positivt livssyn og føler seg mer akseptert. De er også mer tillitsfulle overfor omverdenen. – Kjefting er vold, mener Sigsgaard. Kjeft hjemme – kjeft ute I undersøkelsen svarte 99 prosent av alle de spurte danske førskolelærerne at de hadde kjeftet på barna i løpet av de siste 14 dagene. Sigsgaard mener det forskes og snakkes lite om kjeftbruk fordi kjeft er så alminnelig, samtidig som mange «tror på» det. – Pedagogikk handler om det gode vi vil, ikke om det vonde vi også gjør, framholder Sigsgaard i sin undersøkelse. Han er kritisk til at det å sette grenser er noe positivt, og til at mange barn karakteriseres som grensesøkende. Han mener de grensesøkende barna får mest kjeft. – Barn som får mye kjeft hjemme, har ofte vanskelig for å få venner, understreker Sigsgaard, som forklarer dette med at de lett reagerer og går i forsvarsposisjon når noen prøver å nærme seg. En annen gruppe barn som får mye kjeft i barnehagen, er de klengete eller sutrete barna, ofte et tegn på omsorgssvikt. Med andre ord er det de barna som fra før er de mest utskjelte eller dårligst behandlede, som får mest kjeft i barnehagen. Unngå unødig kjefting Sigsgaard mener det går an å kjefte på en «sivilisert» måte. Hans kjøreregler er blant annet ikke å skjelle ut ungene offentlig, at man alltid må huske å spørre om de har gjort det de beskyldes for, og at man alltid sier uttrykkelig fra at man ikke er sint mer. Noen barn graver i blomsterbedet. Istedenfor å si «Dere må ikke grave i bedene», kan den voksne peke på mulige alternativer barna har ved å si: «Dere kan grave i sandkassa eller i sanden oppe ved lastebilen. Der er det god plass og ingen blomster som blir ødelagt.» – Det er mange ikke-er i et barns liv. Vi kan begrense dem ved å se på hvilke alternativer som fins for å vinkle denne grensen positivt. Da kan vi unngå mange utprøvinger med dertil konflikter, og ikke minst unødvendig kjefting, skriver Sigsgaard. Han har skrevet bøkene «Kjeft» og «Kjeft mindre». 32 > Fagbladet 4/2009 fbaargang2009 fbseksjonKIR