36 > Fagbladet 5/2009 I dag står Guro Wendelbo på en scene i Mandal eller andre steder og deler sine erfaringer. – Jeg vil fremfor alt inspirere andre mennesker til å finne hvile i livet, sier hun. For Guro vet mye om hvordan det er å slite med traumer, angst og depresjoner. Men hun vet også mye om å bearbeide vonde opplevelser. Med alvor, varme og humor forteller hun nå om den veien hun måtte gå for å akseptere det som har skjedd og leve et godt liv på tross av overgrep. – Men vi er så forskjellige, og alle har sin vei å gå. Guro forteller om hvordan hun gjennom venner, kunst og natur igjen ble forankret i livet. – Kanskje noen kan bruke mine erfaringer, eller de kan bli motivert til å finne sin vei. På vei til et skattkammer – Den røde tråden i livet mitt er spunnet med kreativitet. Jeg har vokst opp med bøker, vakre bilder og musikk, forteller Guro. Men svært skremmende og smertefulle opplevelser var også en del av barndommen. Det som skjedde, skjedde med kroppen. Imens satt hun selv i et hjørne oppunder taket. Slik oppstod skillet mellom kroppen til den lille jenta og sinnet hennes. Som tenåring utviklet Guro en overlevelsesmekanisme som kalles dissosiasjon. Det er en form for fortregning som sørget for at hun ikke lenger husket det vonde som hadde hendt. – Vi har alle en historie. Men jeg hadde ingen bevissthet om min, verken på godt eller vondt, forklarer hun. Da bruddet mellom hode og kropp oppstod, forsvant hennes forankring i livet og i verden. Brått brudd Hun var mor til to småjenter, hun skulle snart separeres fra sin mann, Veien tilbake Etter lang tid med hardt mentalt arbeid kom hun seg ut av ullteppet og opp av sofaen. Guro Wendelbo håper at hennes fortelling kan inspirere andre til å finne sin vei til et bedre liv. Tekst: KARIN E. SVENDSEN og hun hadde full jobb i barnevernet. Hun var sliten – og vel så det. Hun ble i første omgang sjukmeldt for ei uke. Men det var et sammenbrudd som bare nettopp hadde begynt. Det kom uventet og sakte. Men det var totalt. – Jeg hadde hatt angst hele livet, men hadde takla det. Da jeg for eksempel fikk angst av å ta bussen – jeg ble kvalm og besvimte – ja, da slutta jeg bare å ta bussen. Og så gikk jeg i stedet. – Angsten fikk stadig nye ansikter. Jeg har vært redd for alt. Jeg har gjemt meg og gått omveier. Jeg hadde også, så lenge jeg kan huske, levd på sida av meg selv. Jeg var liksom ikke et virkelig menneske. Mer en stereotyp. Eiukeble11år Det totale sammenbruddet og sjukmeldinga på ei uke skulle bli innledningen til 11 år med sjukmeldinger, attføring og uføretrygd. Foto: EVA KYLLAND OG KAI W. NESSLER – Jeg knakk sammen litt etter litt over noen dager. Alt som holdt meg oppe – strukturer, mønstre, regler – det bare smuldret opp. – Alt raknet. Jeg var forsvarsløs. Og jeg var redd for å gå i stykker. Hjernen og tankene beskriver hun som fullstendig kaos, og illustrerer det med et bilde av tare som ligger hulter til bulter på en strand. Årene som fulgte, bestod av hardt mentalt arbeid. Guro betegner arbeidet og disse årene som «veien ut av ullteppet og opp av sofaen». – Jeg lå med ullsokker om hjerterøttene og ville bare hvile. Og jeg følte at jeg trengte et hav av tid. Minnene kommer Da de første smertefulle minnene dukka opp, kom også sorgen. Sorgen over en tapt barndom. Og sorgen over at hun ikke hadde krefter til å gi sine egne barn det hun syntes de trengte. fbaargang2009 fbseksjonHEL