Grenseløst glad i livet Hun har fått Gud til å ta strømmen. Og europeiske justisministere til å gråte. Selv har Margreth Olin lett for å le med de fleste. Tekst: TITTI BRUN    Foto: WERNER JUVIK DEN LILLE, ENGSTELIGE jenta galopperer uredd på sin store hingst Fidel. Gang på gang. En kontrollert galopp. Hun mestrer. Så nær dyrets urkraft at det smitter. En dyp kjærlighet til dyr og mennesker vokser til et klart blikk for lys og mørke. Rett og galt. Først for dyrenes naturgitte rettigheter. Så menneskenes. Filmskaper Margreth Olin dokumenterer endestasjoner og overganger. Det er blitt til dødsens alvorlige filmer om kjærlighet til livet. Uten filter. Mystisk, nærgående og tvetydige titler. «I kjærleikens hus» som handler om et mottak for slakteriavfall. «Dei mjuke hendene» om et sykehjem. «Ungdommens råskap» dokumenterer de voldsomme kreftene hos ungdommene i en 10. klasse. Noen av ungdommene har fulgt henne videre som statister i hennes første spillefilm om rusavhengige Lea i «Engelen». Lys og mørk menneskelighet. Alltid uten filter. Alltid vakkert. Uslitelig plukker hun opp mennesker. Menneskemøter. Hun tar for seg det ene tunge og vanskelige temaet etter det andre; eldreomsorg, tøffe ungdomsmiljøer, rusavhengighet og enslige, mindreårige asylbarn. Hvordan makter du å engasjere deg i så mange tunge temaer og skildre så mange forskjellige skjebner? – Det er bare ett engasjement, svarer Olin, bare det at alle mennesker er like mye verdt. HUN HAR LANG TRENING. Helt fra hun var barn på Stranda på Sunnmøre. Som et trekkpapir suger hun sansene inn. En lite gjennomtenkt kommentar i femårsalderen er en tidlig minneflekk: Den burde stemples bort. Det minnet belyste hun i dokumentaren «Kroppen min». Hun brettet ut huden sin og blottla hele nettet av følelser, sinne og undring over den sjelssettende kommentaren om klumpen på innsiden av stortåa. Den vi alle har. Men som for Margreths blikk ble uhyggelig stor. Den som gjorde at hun ble 30 år før hun stakk føttene ned i åpne sandaler og lagde en film om det. På smale føtter med et finstemt sanseapparat har hun galoppert videre til å bli en av Norges mest prisvin- nende dokumentarister. Fullblodsaraberen Fidel har hun fraktet att og fram mellom Øst- og Vestlandet. Fidel begynner å bli gammel. Men Olin bærer forstsatt med seg besluttsomheten, selvsikkerheten og kraften hun fikk gjennom å ta kommandoen over rittet. Gjennom den siste innspurten før premieren på «Engelen» har hun snakket om de sterke menneskene som behandles så dårlig av vårt samfunn. Med lav, rolig, avslepen sunnmørsrøst som en sjelden gang får en østlandsk tone, har hun i alle tilgjengelige kanaler snakket om det skammelige ved å behandle mennesker med rusproblemer som kriminelle i stedet for å behandle det som et helseproblem. BLIR HUN ALDRI SLITEN? Hvordan kobler hun ut alle sjelene i undergangsdrift? Lengter hun ikke etter en lettere livsoppgave? – Med asylbarna gråter jeg i det ene øyeblikket, og så ler og danser vi i det neste. Menneskene jeg møter er sterke, de har mye oppdrift og gir mye    > PORTRETTET Margreth Olin ALDER: 39 år YRKE: Filmskaper AKTUELL: Spillefilmen «Engelen» om narkomane Lea Fagbladet 7/2009 > 21 fbaargang2009 fbseksjonKIR