EN NYTELSE: – Vi skulle gjerne hatt mer tid til massasje, syns Jolanda Hoogerhuis. Her er det Randi Rambøl som får håndmassasje. dem var mer opplagte på dagen. De satt ikke lenger og duppet, forteller Inger Sandberg. Gruppa konkluderte med at beboerne hadde fått sovemedisiner som de strengt tatt ikke trengte. Reduksjoner På den ene avdelingen reduserte de bruken av psykofarmaka med 20 prosent, på den andre med 56 prosent. Mens den ene avdelingen avviklet all bruk av forebyggende medisiner, ble forbruket doblet på den andre avdelingen. – I enkelte tilfeller trenger du bare én ny pasient, så fyker forbruket av en bestemt medisin i været, forklarer Heidi Ristun. Også bruk av medisin på observasjonslista ble sterkt redusert ved de to avdelingene, på den ene avdelingen varierte reduksjonen på bruken av de ulike medisinene fra 0,13 til 0,63 prosent. På den andre avdelingen var reduksjonen mellom 0,12 og 0,75 prosent. Nesten i mål Alt i alt nådde prosjektgruppa de fleste av målene sine. Antall medisinenheter ble redusert med 20 prosent, bruken av psykofarmaka gikk ned med 17 prosent og beboerne fikk 42 prosent mindre sovemedisin. Bruken av forebyggende medisin gikk ned med 35 prosent, og bruk av medisiner som står oppført på observasjonslista, ble nesten halvert. – Og det ble ikke registrert mer uro blant pasientene som hadde fått mindre medisin, understreker de tre i prosjektgruppa. – Men uro er jo et definisjonsspørsmål, sier Jolanda Hoogerhuis. Som ergoterapeut ser hun for eksempel på vandring som bevegelse. Andre kan tolke det som uro. – I prosjektgruppa er vi enige om at uro er oppførsel som sjenerer andre eller som er til fare for seg selv eller andre, sier hun. Fallgruver Men på en avdeling gikk forbruket av medisiner opp i løpet av prosjektperioden. Her fikk de åtte beboerne som var med i prosjektet, 30 prosent mer psykofarmaka og 33 prosent mer sovemedisin. Forbruket av medisiner fra observasjonslista økte også i løpet av prosjektperioden. – En av konklusjonene våre er at postlegen er en viktig aktør når en avdeling skal endre medisineringen. Vi hadde tre forsjellige leger på de tre avdelingene, og holdningen til prosjektet varierte, forklarer Heidi Ristun. – I tillegg er beboerne veldig forskjellige. Beboere som har tatt de samme medisinene i en årrekke, og som har god oversikt over hva de tidligere har fått, mener gjerne at de fremdeles trenger de samme medisinene, sier hun. En side ved prosjektet som trolig ble undervurdert, var informasjon til kollegene. – Vi som satt i prosjektgruppa, var med på samlinger og ble veldig entusiastiske. Selv om vi informerte de andre etter hver samling, og selv om de fikk samme undervisning som oss underveis, er ikke alle blitt like ivrige som oss. Noen trodde først det var et innsparingstiltak, men akkurat den misforståelsen har vi fått bukt med, forteller Ristun. Prosjektgruppa mener også at det er en ulempe at sommerferien kom midt i prosjektperioden. – Vi var nesten i mål før sommeren. Da var det vanskelig å få opp igjen entusiasmen etter et par måneders pause, syns de. Balanse mellom ro og aktivitet Mange gamle liker å være aktive, mens andre sier de har gjort nok. Men alle kan ta imot, sanse og nyte. Hun prater og smiler fornøyd på vei inn til sanserommet og under behandlingen. Randi Rambøl nyter håndmassasjen og en rolig stund sammen med ergoterapeut Jolanda Hoogerhuis. Men det skjer ikke ofte. Beboerne på tre poster ved Kantarellen bo- og rehabiliteringssenter fikk oftere tilbud om blant annet hånd- og hodemassasje i fjor mens prosjektet for å redusere medisinbruken pågikk. Da innførte de en rekke aktivitetstilbud. Men siden nyttår er bemanningen ved Kantarellen, i likhet med de øvrige kommunale sykehjemmene i Oslo, redusert, og pleierne har fått mindre tid til individuelle miljøtiltak. – Vi har likevel mange aktivitetstilbud, og jeg tror beboerne føler det er nok. Det er gjerne de pårørende som savner aktiviteter. De syns det er synd å se et friluftsmenneske bli sittende dagen lang. Men når du er 90 år og har mange fysiske plager, foretrekker du kanskje bare å ta det rolig, tenker Jolanda Hoogerhuis. Ergoterapeuten Jolanda Hoogerhuis hadde gledet seg til mindre medisiner og mer fysisk bevegelse blant beboerne. – Dette var et prosjekt som skulle gjøre livet bedre for beboerne. Men så ville de ikke ha mer aktivitet og bevegelse. Noen av dem sa de hadde gått langt nok og arbeidet nok. Nå ville de ta livet med ro. Når ikke de selv vil være mer aktive, kan ikke vi presse dem. For dette gjorde vi jo for å øke livskvaliteten deres. ORDFORKLARING: Seponere: Slutte å ta en foreskreven medisin Observasjonslista, eller KTV-lista (kvalitetsindikator for optimal behandling hos eldre), er en liste med medisiner som skal unngås hos eldre. 32 > Fagbladet 8/2009 fbaargang2009 fbseksjonHEL