KRONIKK sosialdemokratiet, til stor skade for respekten for bevegelsens historiske utspring og dagens oppgaver – å være representant for de svake og for politisk rasjonalitet. DENNE UTVIKLINGEN er ledsaget av en økende moralsk kulde: Judt spør hvorfor vi så lett godtar at fattige ikke gis rettigheter som borgere i stedet for å tvinge dem ut i arbeidsformer som minner om Oliver Twists «work houses». Dette gjelder i første rekke USA, men også i Norge er det en tendens til å knytte sosialhjelp til evne til å delta i økonomien, ikke som en rettighet. Judt spør hvorfor vi ikke lager kalkyler over det tap av verdighet som følger for dem som må ta til takke med sosialhjelp og ikke mottar for eksempel borgerlønnstøtte som rettighet. Ydmykelse er en sosial kostnad. I USA under Bush har det vært en klar tendens til at rike kapsler seg inn i omringede bosamfunn, løfter seg ut av alt fellesskap og ikke engang ser egne fordeler ved at staten tar seg av forsorgen eller tilbyr en rudimentær velferdsstat. Når private firmaer får outsourcet sentrale statlige ytelser, fra post og jernbane til gamlehjem og kompetanse i byråkratiene (jf. den vanvittige konsulentbruken i helsevesen og forvaltning), svekkes vår tilknytning til felles- skapet og til staten som dette fellesskapets konkrete ytringsform. Og er det noe vi vet fra historien, er det at samfunn uten sterke fellesinstitusjoner ikke varer lenge. I DAG MÅ VI DERFOR starte en dyp offentlig samtale om hva som er det gode samfunn og bli mer stolte over hva sosialdemokratiet har fått til historisk. Tony Judt oppfordrer oss til å drøfte hva det er i den kommersialiserte kapitalismen vi tar avstand fra og hvorfor. Han vil styrke demokratiet hele veien, få oss til å diskutere hvordan uinnskrenket rikdom kan få slik innflytelse. (Dette gjelder særlig USA som er blitt det beste demokrati penger kan kjøpe: 244 av de 250 kongressrepresentanter som skulle holde høringer om Enron hadde mottatt valgbidrag fra skandaleselskapet!) Bevegende siterer den dødssyke Tony Judt George Orwells ord fra klassikeren «Homage to Catalonia» (1937) om den tilstand av umiddelbar sosial likhet han der, tross alle viderverdigheter, så i Barcelona en stakket stund under borgerkrigen. Orwell forsto ikke alt, og noe likte han ikke, men han så umiddelbart at det han så var en tilstand som var verdt å kjempe for. Slik er det med det hverdagslige sosialdemokratiet også. Fagbladet 1/2010 > 59 Illustrasjon: Per Ragnar Møkleby fbaargang2010 fbseksjonHEL