KRONIKK Hvorfor har markedstenkningen fått slik makt i en tid da velferdsstaten fortjener et kraftfullt forsvar? Mye av ansvaret må legges hos den sosialdemokratiske høyresiden. > BERNT HAGTVET Professor i statsvitenskap, Universitetet i Oslo Professoren mener at sosialdemokratiets høyreside må ta ansvar for at markedstenkning er blitt viktigere enn fellesskapsløsninger. Det bevaringsverdige sosialdemokratiet 58 > Fagbladet 1/2010 DEN BRITISK-AMERIKANSKE historikeren Tony Judt (f. 1948) tilhører de fremste blant internasjonale samtidshistorikere. Nå har han vendt sitt skarpe blikk mot det europeiske sosialdemokrati, eller det demokratiske venstres nåtidige dilemmaer, og gitt oss et skriftstykke av høy kvalitet, nylig offentliggjort i NY Review of Books. Nettopp nå bør dette essayet få bred distribusjon til alle som er opptatt av det europeiske sosialdemokratiets framtid. Alle som følger europeisk politikk må gi Judt rett i at sosialdemokratiet i dagens Europa befinner seg i en dyp krise. Krisen går dypere enn til velgerplanet. Det handler om identitet og politikkalternativer. Man kan spørre hvorfor det demokratiske venstre ligger så nede. Man kan med Jan P. Syse gjerne si at de sentrum-/høyrepartier som nå sitter ved makten i Europa, har stjålet sosialdemokratiets tekstiler. For det er intet spesifikt lenger i det europeiske sosialdemokratiets budskap. Judt drøfter hvordan det kan ha seg at omtrent alle i alle land, i stedet for å spørre om et forslag er godt eller dårlig, sant eller usant, heller spør om det er nyttig eller produktivt. Hva er bidraget til økonomisk vekst, til BNP? Til effektivitet? Nettopp fordi sosialdemokratiet mer og mer har stilt spørsmålene innenfor samfunnsteorien slik – og nesten bare slik – er det rammet i hjertet av sin eksistensberettigelse. Dette er Tony Judts hovedpoeng. NÅ MER ENN NOEN GANG fortjener den intervenerende stat et kraftfullt og selvbevisst delforklaring: Mye av ansvaret må legges hos den sosialdemokratiske høyresiden. Nettopp ved å følge nokså ukritisk med på ferden i privatiseringsbølger (senest lord Mandelstam i Storbritannia, som vil privatisere posten) har denne delen av sosialdemokratiet vært med på å margstjele selve hovedideen bak sosialdemokratiet. Det har ført til at vår følelse av forpliktelse og tilknytning til staten, og derved fellesskapet, er svekket. Flere tegn i tiden understreker dette poenget i Norge. At «Når private firmaer får outsourcet sentrale statlige ytelser, svekkes vår tilknytning til fellesskapet.» forsvar. Framtidige historikere har et problem her: Hvorfor ble forsvaret av velferdsstaten så veikt på 90-tallet? Hvorfor ser vi ikke en oppblomstring av sosialdemokratiet presis nå, nettopp som den neoliberale feber har vist seg å føre til en slik alvorlig helsesvekkelse og står der avkledd? Jeg vil foreslå i alle fall en ledende arbeiderpartifolk ser det som mer meningsfullt å tilby sine kontakter til konsulentbyråer enn å sitte ved Kongens bord, er et slikt tegn. At framtredende arbeiderpartifolk i private bedrifter også kritikkløst stemmer for gigantlønninger, er del av samme syndrom: Mangel på moralsk nerve. Det visker ut hva som er det distinkte med fbaargang2010 fbseksjonKIR