STOLTE BRANNMENN RØYKFYLT KONTOR: Stasjonssjef Mirko Zmukic. I bakgrunnen sønnen Krsto Zmukic, tidigere profesjonell brannmann. Nå er han frivillig mannskap ved siden av sin nye jobb i et gresk bensinselskap. utstyr Gjennomsnittslønna for en brannmann er mindre enn 4000 norske kroner i måneden. Likevel er det ikke lønningene som er det store spørsmålet på brannstasjonen i middelalderbyen Perast, midt i den idylliske Kotorbukta i Adriaterhavet. – Utfra montenegrinske forhold ligger vi ganske bra an når det gjelder lønnsnivået. Bedre utstyr er for tida et langt mer akutt spørsmål for fagforeningen, sier Krsto Zmukic, nestleder i det frivillige brannkorpset i Montenegro. Nasjonal innflytelse Lokalt slåss foreningen også for å bli representert på nasjonalt nivå og i forbundsstyret i det montenegrinske Fagforbundet. Det foregår også diskusjoner om å danne et separat forbund for redningsmannskaper. – Vi vet ikke hva vi ender opp med. Alt er fremdeles på «spedbarnsstadiet» her i Montenegro, sier Rajko Cecenovic, brannmann og leder av Brannforsvarets Sentralorganisasjon. Kort reaksjonstid Et førtitalls brannmenn er tilknyttet stasjonen – både profesjonelle og frivillige. Ved mindre trafikkulykker rykker korpset ut med én bil og en grunnstyrke på fire–fem profesjonelle brannmenn. Ved større alarmer lyder sirenen over hele Perast, og da er en bil nummer to med frivillige klar til utrykning innen fem–seks minutter. Hovedbrannstasjonen i regionen ligger i verdensarvbyen Kotor, aller lengst inne i den sommerfuglformede bukten. Veiene er trange og svingete. – Skjer det noe i vårt nærområde, kan vi derfor være klare til innsats så mye som femten minutter før den første bilen fra Kotor ankommer, sier Krsto Zmukic. Ingen kvinner Under kommunismen var kvinnene en selvfølgelig del av brannberedskapen. På stasjonen i Perast henger det fremdeles mange svart-hvittfotografier som viser uniformerte kvinner under brannøvelser og i krevende situasjoner. I Tito-æraen fikk også mange ungpionerer i hele det tidligere Jugoslavia opplæring for å delta i beredskapen. I dag fins det ikke en eneste kvinnelig brannmann i Montenegro. – Nå presser kvinnene på igjen og vil gjerne engasjere seg. Jeg tror ikke at en endring er langt unna, sier stasjonssjef Mirko Zmukic. Frivillige holder mål Under nittitallets krise- og krigsår, da nesten all offentlig virksomhet – utenom selve krigsmaskineriet – kollapset, klarte brannkorpset i Perast    > Fagbladet 1/2010 > 47 fbaargang2010 fbseksjonKON