Kolsprosjektet på Tasta sykehjem Tasta sykehjem har 130 langtids- og 15 korttidsplasser fordelt på seks avdelinger. I forbindelse med et gjennombruddsprosjekt (se Fagbladet nr. 1 og nr. 8/2009) gjennomførte en prosjektgruppe en kartlegging tidlig i 2007. De fant at 23 av 145 innlagte pasienter hadde behandlingstrengende kols. Mange av disse opplevde hyppige forverringer og behov for intensiv behandling og innleggelse på sykehus. Høsten 2007 fikk derfor ansatte ved Tasta sykehjem tilbud om undervisning om kols. Dette tilbudet kom i stand gjennom et samarbeid mellom sykehjemmet og Stavanger universitetssykehus (SUS). Prosjektgruppa utarbeidet også en veileder med enkel tekst og illustrerende bilder med tips om tiltak ved forverring av tilstanden hos kolspasientene. De antok at økt kompetanse og trygghet hos personalet ville gi mer effektiv symptomkontroll. Målet var å redusere intensiteten og varigheten av åndenød hos denne pasientgruppen. Dermed ville også behovet for sykehusinnleggelse bli mindre. Registrering av respirasjonsbesvær hos kolspasientene før personalet hadde fått undervisning og veileder, viste at anfallene varte fra fem til 90 minutter med en median på 30 minutter. Etter at prosjektet var gjennomført, var median varighet på pustevanskene redusert til 13 minutter. Antall tilfeller med pustebesvær med en varighet på over 30 minutter ble redusert fra 11 til 2 i året. Også antall tilfeller av alvorlige anfall er redusert fordi personalet griper inn allerede ved små endringer i helsetilstanden hos pasientene. Pasienter med alvorlig grad av kols var innlagt på sykehus minst en gang i året før. Etter at kolsprosjektet var gjennomført ved utgangen av 2008, har det ikke vært behov for innleggelse på sykehus på grunn av kolsrelaterte problemer. tiltak Eva Schmidt er lettet og føler seg trygg. I tolv år har den nå 67 år gamle kvinnen hatt kols. De to siste årene har hun bodd på Tasta sykehjem i Stavanger. – Før det var jeg svingdørpasient, sier Schmidt. – Jeg var tre uker på kortidsavdelingen og tre uker hjemme eller på sykehus, forteller hun. Og hun legger ikke skjul på at det var en belastende livssituasjon. – Selv om jeg hadde alarm, kunne det gå 20 minutter før jeg ble hentet. Og med store pustevansker er det lang tid. Trygghet Nå som Eva Schmidt bor fast på sykehjemmet, behøver hun aldri vente lenge på hjelp. – Det betyr så utrolig mye å føle seg trygg. Når jeg nå kjenner at noe er på gang, sier jeg bare ifra. Skulle jeg få en infeksjon, tar de knekken på den med en gang, forteller hun. Sykepleier Marit Brekke bekrefter at personalet er raske til å sette i verk forebyggende tiltak i forhold til kolspasienter. – Ved respirasjonsbesvær eller tegn til uro, tar vi fort en CRP-undersøkelse. Det er jo greit med de pasientene som selv sier ifra, men det er jo ikke alle som kan sette ord på det. Da er det avgjørende at vi er observante, sier sykepleieren. Eva Schmidt utdyper gjerne betydningen av tidlige tiltak. – For hver gang jeg får en infeksjon, merker jeg at det tar lenger tid før jeg er tilbake til samme nivå som jeg var før jeg ble syk. Jeg vet ikke en gang om jeg blir like frisk etter neste infeksjon. Da er det så godt å vite at de som jobber her, kjenner meg, og de vet hvordan de skal gripe inn slik at en infeksjonssykdom ikke får utvikle seg. Ringvirkninger På den avdelingen Eva Schmidt bor, er det åtte av i alt 24 pasienter som lider av kols. Fem av dem er avhengige av inhalasjonsmedisin. Lege Stephan Sudkamp og sykepleierne Marit Brekke og Anne Johannessen har gjennomført et kolsprosjekt ved sykehjemmet. – Kols er en utfordring som vi møter hver dag på et sykehjem, så vi syntes det var viktig at flere fikk økt kunnskap om denne sykdommen selv om kompetansen var høy også før vi begynte på prosjektet, sier Sudkamp. Gruppa hadde ønsket at kolsprosjektet skulle omfatte alle de seks avdelingene ved Tasta, men foreløpig er det bare denne ene avdelingen som har gjennomført det.    > Fagbladet 2/2010 > 33 fbaargang2010 fbseksjonHEL