Norsk tradisjonshåndverk og bunader skal registreres og bevares for framtida. Levende arv Immateriell kulturarv blir overført fra generasjon til generasjon. Den gir en følelse av identitet og kontinuitet, og er forenlig med internasjonale menneskerettigheter. Muntlige tradisjoner og uttrykk, utøvende kunst og tradisjonelt håndverk er eksempler på immateriell kulturarv. Norges hovedfokus er urbefolkning og nasjonale minoriteter. – En viktig forutsetning er at kulturarven er levende og praktiseres i dag. Den store utfordringen her blir å finne fram til og kartlegge de ulike områdene innenfor immateriell kulturarv slik at det blir laget lister som gjenspeiler mangfoldet. En annen utfordring blir å forplikte samfunnet til å ta kulturarven på alvor, forteller Signe Solhaug, rådgiver i Seksjon kirke, kultur og oppvekst. Mangfoldige minner Unesco-konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven ble i Norge ratifisert gjennom vedtak i Stortinget i 2007. Konvensjonen skal legge grunnlaget for en mer målrettet og systematisk innsats for å dokumentere, bevare og fremme immaterielle kulturuttrykk som muntlige fortellergenrer, ritualer og skikker, dans, musikk og tradisjonelt håndverk. Dette skal gjøres gjennom prosjektet Mangfoldige minner som er en del av Mangfoldsåret, og gjennom internasjonale prosjekter rettet mot utviklingsland. I desember i fjor arrangerte Norsk handverksutvikling en konferanse om Unescos konvensjon om immateriell kulturarv. Statens senter for arkiv, bibliotek og museum (ABM-utvikling) har et prosjekt med ansvar for å kartlegge, registrere og formidle søknader om å bli godkjent som immateriell kulturarv ifølge Unesco-konvensjonen. – På konferansen var det en idédugnad på hva som kan registreres som immateriell kulturarv, sier Solhaug. Det som blant annet kom fram var bygging og bruk av åpen båt med utgangspunkt i Oselveren, Norges nasjonalbåt; verftsindustrien med arbeideren i sentrum; tradisjoner knyttet til mat, bunader og seterliv i Valdresregionen; og en videreføring av norsk tradisjonshåndverk. Lokal medvirkning – Mye arbeid gjenstår, for hvordan skal den immaterielle kulturarven registreres? spør Solhaug. Hun sier at kartleggingen må gjøres kjent. Her er medvirkning fra lokalsamfunn, grupper og enkeltpersoner en forutsetning. – I tillegg må en overordnet politikk vedtas og kompetente organer og vern opprettes. Vi trenger en oversikt over fagmiljøer, og rettslige, tekniske, administrative og finansielle tiltak for å styrke utdanning og forvaltning må vedtas. Tekst: INGEBORG VIGERUST RANGUL Fagbladet 2/2010 > 37 Illustrasjonsfoto: colourbox.com fbaargang2010 fbseksjonKIR