DEBATT Illustrasjonsfoto: colourbox.com sen i spissen, og det har de selvsagt god grunn til. Om Fagforbundet langt ifra har lyktes med sin kamp for lavlønte, ofte deltidsansattes, lønn og arbeidsforhold, så har de nå i alle fall lyktes med å heve sine valgte medlemmer i arbeidsutvalget opp på fyrstelig avlønning. Jan Davidsen, med en grunngodtgjørelse på ca. 950.000 kroner i 2009, for øvrig 90 prosent av LO-leder Flåthens grunngodtgjørelse, har på relativt få år fått et hopp i sin fra før høye levestandard tilsvarende det en hjelpepleier i dag får i bruttolønn. En hjelpepleier har ca. 315.000 i grunnlønn. De andre i arbeidsutvalget har ikke mindre grunn til å være fornøyd. De er godtgjort med alt fra 760.000 kroner for medlemmene i arbeidsutvalget til nesten 860.000 kroner til nestleder. Det er trist at Fagforbundet har utviklet seg i samme retning som et utall organisasjoner ellers i samfunnet, ikke bare innenfor finans, næringsliv, toppidrett, medisin og juss, men også folkevalgte organer har utviklet seg negativt de siste tjue åra. Grådighetskulturen har så til de grader tatt over føringa at det i dag ofte er himmelvid forskjell i levestandard mellom de som leder og de som blir ledet, mellom de som blir tillitsvalgt og de som velger. Grådighetskulturen er i realiteten den verste formen for umoral da den virker ødeleggende på mange samfunnsområder. Når store grupper tilraner seg uforholdsmessig stor del av fellesskapets ressurser, virker dette til å fremme fattigdom gjennom galopperende inflasjon på viktige goder som for eksempel bolig. Det forverrer også klimakrisa gjennom sinnsykt høyt forbruk, og det er et paradoks at de som offentlig prater mest om klimakrisen ofte er de overbetalte storforbrukerne blant oss. Grådighetskulturen var også den direkte årsak til finanskrisa verden nå er midt inne i. Tilbake i tid var det gjerne partiet Høyre og dets våpendragere som framhevet lønnas betydning for å få folk til å yte mer. Høy lønn fortalte betydningen av det du utførte i samfunnet. I dag er det lett å observere at denne ødeleggende og særdeles primitive holdningen i skremmende stor grad preger alle politiske partier, fra SV til Frp, og det preger dessverre Fagforbundet i like stor grad som de rike hos den såkalte motparten. Keiseren har til alle tider ikledd seg nye klær for å forføre sine omgivelser. Det gjelder i 2010 dessverre også i Fagforbundet Erlend Storli, fortsatt medlem i Fagforbundet. > SYKEFRAVÆR Arbeidsmoral, late arbeidere og sykelønn Jeg er en enslig kvinne på 40 år, bosatt i Oslo. Jeg har vært sykmeldt og under rehabilitering siden slutten av juni 2008. I de siste månedene har politikere og mediekåte bemidlede kontorarbeidere vært ute og uttalt seg om hvor mye penger man får når man er syk, hvor dårlig arbeidsmoral vi har i Norge og om den lettlurte legestanden vi har. Jeg er nå så utrolig lei av å høre på all den sytinga, klagingen og ikke minst feil informasjon om Nav, sykelønnsrettigheter og hvor late vi vanlige arbeidere er. For det første så er jeg syk. 99 prosent av dem som er sykmeldte er ikke det uten grunn. De første 12 måneder jeg var syk, hadde jeg full lønnsutbetaling, bortsett fra at man ikke får feriepenger når man er syk. Så for min del tapte jeg nærmere 50.000 kroner. Så rent økonomisk er det vel ikke så lurt å jukse med sykdom. Når jeg så etter 12 måneder måtte gå over på rehabiliteringspenger, mistet jeg en tredel av lønnen min, og får ikke feriepenger. Det betyr for min del at jeg har gått fra en årsinntekt på ca. 450.000 kroner (med feriepenger, mobiltelefon, etc.) til 250.000 kroner. Jeg må jo være utrolig dårlig til å regne om det skulle være lønnsomt. Jeg er veldig glad jeg ikke har barn, for da hadde det ikke gått. Å bekymre seg for barn i tillegg til å være syk, må være helt forferdelig. Etter å ha betalt husleie på 8000 kroner, som er veldig vanlig i Oslo, så har jeg mange ganger bare 5500 kroner igjen, som skal dekke alt. Å nedbetale studielån, kan jeg bare glemme. Å prøve å finne et annet billigere sted å bo, har jeg ikke krefter til. Så igjen, jeg må være veldig dårlig til å regne om jeg skulle jukse angående sykdom. Det er helt utenkelig å skulle bli ufør. Hva slags liv er det? Ikke jobb, dårlig sosialt liv, aldri råd til ferie, klær, tannlege, for ikke å snakke om jula. Da er man helt utenfor alt i samfunnet. Så til dere som prater og prater. Prøv selv å leve i en måned på inntekt/utbetaling av rehabiliterings-, attføringseller uføretrygd. Jeg har en veldig dyktig lege, som jeg har et godt forhold til og som kjenner meg og min helse veldig godt. Heldigvis, for det har vært avgjørende og veldig bra for meg. Alle som sier at det å ha et godt forhold til legen sin ikke er bra, høres egentlig litt perverse ut for meg. Lurer på hva de gjør når de er hos legen. All denne klagingen på legene er helt uhørt. Om Stortinget etc. mener at legene i Norge er så lite til å stole på, og at utdannelsen de har tatt ikke er bra nok, ja, så får politikerne gjøre noe med det da. Legene vi har her i landet gjør en kjempebra jobb. Et råttent eple fins over alt. Selv på Stortinget og i NHO. Nav har utrolig mange regler og plikter som skal følges. De stiller store krav til legene og utfylling, beskrivelse og begrunnelse av sykmelding. Nå som jeg er under rehabilitering, har jeg fått dette på grunnlag av lege 50 > Fagbladet 2/2010 fbaargang2010 fbseksjonKON