JOBBLIV Randi Hosøy Alder: 60 Jobb: Miljøterapeut Bosted: Lørenskog Hobby: Maler og vever Tråd gjennom livet Fire år gammel lærte Randi Hosøy å strikke av faren. Et smart grep overfor et overaktivt barn. Etter det har hun ikke sluppet fargetråden. Randi var et urolig barn og lite glad i å sitte stille. Hjemme på Rødland i Lindås kommune utenfor Bergen, var de sju søsken. Fire av dem var under fem år. I nøden lærte faren Randi å strikke. – Far var fisker, og dette var den eneste gangen han strikket. Men det hjalp, ler Randi. Virketrangen hennes fikk en retning. Den har hun beholdt og utvidet. Helt til hun var 53 år holdt hun seg til fargerike tråder og stoffer. Så hoppet hun; hun tok kunst- og kulturfag på lærerskolen. Og begynte å male. Men holder fortsatt fast i trådene gjennom veving. – Tida går ikke, den har du, sa Randis mormor bestandig. Mormoren kastet aldri bort noe. Verken tid, nøster eller stoffrester. Lille Randi jobbet sammen med henne; hun strikket og heklet. – Fortsatt har jeg nøster fra henne og fra en onkel som vevde. Det er mye som er gått i blodet. Randi kaster heller ikke bort tida. Hun har full jobb som miljøterapeut på Mai-senteret i Lørenskog kommune. Et aktivitetssenter for folk som har eller har hatt psykiske problemer. Etter arbeidstid iler hun til sitt nye atelier. Mellom tre og fem ganger i uka jobber hun i sitt rom i ateliefellesskapet som er etablert i det gamle skolehuset Fjellheimen. Der lokker staffeli og vev. Og i selskap med radioen. – Jeg er en lykkelig amatør, sier hun og lyser av glede og indre fryd over alt hun er så heldig med. – Jeg er så utrolig glad i jobben min også. Jeg trives så godt, og jeg får brukt masse av alt jeg har lært. Der holder jeg både keramikk- og malekurs. Det er slitsomt innimellom, men da kan jeg bare dra hit og fylle på igjen. Eller til et kurs på danske folkehøyskoler. Der tilbringer hun et par uker hver sommer for å male. – De har så utrolig mye å by på. Om sommeren tilbyr de alle slags kurs. Det må du skrive så andre kan reise dit også, sier Randi. Før fotografen ber henne strekke sine postkort av jentebarn i svingende kjoler – mot den blå ettermiddagstimen. Tekst: TITTI BRUN Foto: WERNER JUVIK Fagbladet 2/2010 > 63 fbaargang2010 fbseksjonKON