JOBBLIV Gro Espeseth Grøtjorden Alder: 50 år Jobbsted: Saksbehandler, fagavdeling for sentraladministrasjon og fellesfunksjoner i Nore og Uvdal kommune, Buskerud Fritid: Står snøbrett Pudder under brettet – Når jeg mestrer det, klarer andre det også. Jeg har tenkt å stå på snøbrett til jeg er 70 år og ikke lenger makter å stå oppreist, sier Gro Espeseth Grøtjorden. – Jeg har ikke sett noen andre damer på min alder som står snøbrett. Men man trenger jo ikke begrense seg selv om man blir eldre. Første gang jeg prøvde, i en alder av 44, var jeg helt utkjørt. Så tenkte jeg søren heller. Dette skal jeg lære meg. Mens andre går langrenn, ville Gro gjøre noe mer utradisjonelt. Som regel skjer det hjemme i skibakkene i Uvdal. – Hvis man får litt fart på snøbrettet, får man bedre balanse. Det er akkurat som når du sykler. Går det sakte, er det vanskeligere å holde balansen. Gro står såkalt goofy, hun står motsatt vei av hva som er vanlig, det vil si med høyrebeinet først. – Jeg kan jo aldri bli noen Terje Håkonsen, men det er jo ikke målet heller. Ungene skryter og sier jeg er flink. I jobben og i vervet som opplæringsansvarlig i Fagforbundet blir det gjerne mange og lange møter, inkludert helge- og kveldsjobbing. På grunn av all tiden inne, setter hun friluftslivet høyt. Ikke minst får hun vært mer sammen med ungene. Både de fire barna, de fire svigerbarna og barnebarnet på tre år står på snøbrett. – De tør mer enn jeg, og jeg er ikke akkurat noen boardercrosser som knuffer vekk venner og konkurrenter for å kjøre fortest, men jeg er ikke redd for å kappkjøre med barna og svigerbarna for å komme først ned bakken. Hvis bakken er veldig bratt, det er mye is eller veldig kaldt ute, er det ikke så fornøyelig. Men off-piste, utenfor bakken, kjører hun gjerne. Helt til sesongslutt, så lenge det fins en snøflekk igjen i bakken. – Min aller beste snøbrettopplevelse foregikk utenfor løypenettet i Kongsberg skisenter. På toppen av bakken var det ingen trær, bare løs og fin puddersnø, men før jeg visste ordet av det, føk jeg i full fart mellom stammene. Jeg hylte og skreik ned gjennom hele skogen, men klarte å holde meg på brettet til bunnen av bakken. Det var moro. Etterpå var det rett opp igjen. Tekst: VEGARD VELLE Foto: TOR LINDSETH Fagbladet 3/2010 > 67 fbaargang2010 fbseksjonHEL