PORTRETTET > Laila Lanes tydelig uttalte meninger. Argumentasjonen blir mer intens og stemmene høyere. Brått vil ikke Jan Henry mer. Det blir stressende. Han blir urolig og vil bort og ut. Da henter Laila ham inn igjen. Varsomt setter de seg, holder hverandre i hendene. Måten de setter seg ned på, er sammen på, er full av kjærlighet for hverandre. Hennes gode venninne blir beveget av det hun ser. – Da gikk det opp for meg; tenk at jeg måtte bli nesten 60 år før jeg fikk se den kjærligheten. Og se den lykkelige følelsen Laila bærer i seg, som gjør at hun makter å gi, sier Margot. – FÅ DISKUSJONER er så viktige at det ikke er mulig å vise storsinn, sier Laila. Hun skjønner at det er vanskelig å forstå for andre at nettopp hun i diskusjoner gir seg så ofte og lett. Men behovet for å eller drar bort. Det er ikke så ofte lenger. – Jeg vet ikke hva som er rett. Det er stunder da jeg vil gi opp. Enhver må kjenne etter selv, og det er mange ting som spiller inn. Hun peker på at det er mange som gjør tilsvarende valg. Som fortsetter å elske selv om sykdommen er ubønnhørlig. – Er du ikke redd for hva folk sier om deg? – Nei, hva skulle jeg være redd for? Jeg har ikke noe å skjule. Jeg er den jeg er og vil ikke bli noe annet eller større. DET ER IKKE BARE lunsjgjengen på kafeen som har reagert positivt på Lailas åpenhet. Hun har fått mange positive henvendelser fra mennesker i hele landet. Folk som ikke lenger blir deren fikk mål, fordi han ikke klarte å skille mellom de to lagene. Når handleposen inneholdt gulrøtter og epler, mens det sto knekkebrød og ost på handlelappen. Når han ikke greide å holde styr på de enkleste tall. Folk i Tromsø reagerte mer og mer. No-fish Olsen var en offentlig person, alle visste hvem den tidligere fiskeriministeren var. Stygge rykter begynte å spre seg. Til slutt tok det nygift paret sammen beslutningen om å gå ut offentlig: Jan Henry er syk. Han lider av en hjernesykdom. Han har alzheimer. Det er tragisk, men ikke skammelig. TO ÅR SENERE; lørdagskveld i vinterkalde februar 2010. Hjemme rundt spisebordet sitter Laila og Jan Henry sammen med gode venner og familie. God mat som Laila har stelt i stand. Samtalen går. Litt sang. Og diskusjoner, for det er en livlig gjeng med «Av og til er ikke seier det viktigste.» 22 > Fagbladet 3/2010 markere meninger er mindre viktig enn å ha gode stunder. Skape dem og skjerme roen. Nyte Jan Henrys hengivenhet som er så stor, og bare blir større. Hvem vet hvor lenge den vil være så målrettet og varm? Men dette er en ny erfaring som har vokst fram i en overveldende ny livssituasjon. – Jeg har ikke sett på meg selv som en omsorgsfull person. Men noe er forandret. Av og til er ikke seier det viktigste, sier Laila. HUN VET IKKE HVOR LENGE de kan bo sammen som nå. På dagtid følger hjemmesykepleien opp Jan Henry. Resten av døgnet er hun alene og støtter seg på familie og venner som stiller opp når hun jobber kveld så flaue når ektefellen eller vennen oppfører seg rart, som nå tør å si at han eller hun er syk. Men også fra par som har lest boka som en kjærlighetshistorie. Ett par har flyttet sammen igjen etter to års brudd; de lærte å vise mer storsinn overfor hverandre. Kanskje er det riktig som noen mener; at Laila ikke ante konsekvensene da hun gikk ut mot demenstabuet. Men så har hun alltid vært god til ikke å ta problemene på forskudd. – Ting løser seg underveis. Og oppleves annerledes når man kommer til et nytt vendepunkt. Jeg lurte på hvordan det skulle bli når han ikke kunne kle seg selv. Men så kommer tida, og så har jeg vent meg til det. Det er helt andre ting som teller; viktigst er de gode stundene. fbaargang2010 fbseksjonKIR