Det tripper en hund gjennom gangene på Cathinka Guldbergsenteret i Oslo. Akkurat som pleierne i gangen, er den på jobb. Spiran er en såkalt trivselshund, på jobb for å bidra til dyreassistert terapi. Den heldige mottaker av slik terapi er Jan. Tekst: LINN STALSBERG Foto: ERIK SUNDT EN HUND å holde i På vei til Jans rom smiler andre pasienter til hunden. Men Spiran lar seg ikke forstyrre. Hun har nemlig bestått eksamen og vippes ikke av pinnen selv om en krykke ramler eller en pille triller. Jan har mistet alt språk, men er helt klar. En finger opp betyr ja, en finger ned betyr nei. – Spiran er det lille ekstra i hverdagen til Jan, forteller sykepleier Trude Anett Pedersen. Finger opp, Jan bekrefter. Og hverdagen – den tilbringes stort sett på rommet med vakker utsikt på Cathinka Guldberg-senteret. Senteret er sykehjem, eldreboliger og dagsenter. I fjor høst ble Jan en av de få her i landet som får såkalt dyreassistert terapi. En gang i uka kommer hunden Spiran og hennes eier Loretta Brefält for å besøke Jan. Da hopper Spiran opp i senga til Jan, som klapper, koser, mater og tar på hunden. Mye av uka handler nettopp om å glede seg til denne timen. Kos pågår – En trivselshund må bestå en eksamen og være ekstremt lydig. Den må være åpen, men ikke for interessert heller. Når den er ute på oppdrag, vet den at den er på jobb, forteller Tonje Reiss, leder for de frivillige på Cathinka Guldberg. Sammen med sykepleier Trude Anett Pedersen har Reiss lenge ivret for å få dyr inn som en del av behandlingen. Sist høst fikk de sin første trivselshund, nemlig Spiran. Reiss forteller at både ansatte, pasienter og pårørende er over seg av begeistring – både for selve tiltaket og for resultatet av det. Men hva slags terapi er det dyr bedriver egentlig? Samhold. Nærhet. Klapp. Avslappende kos. En god hverdag for syke og eldre. Opplevelse. – Dessuten blir hundene noe å prate om for pleiere, pasienter og pårørende, forteller Reiss. DET NYTTER: – Det er utrolig å se på hva som skjer, særlig med demente, sier sykepleier Trude Anett Pedersen (til venstre), som sammen med frivillighetsleder Tonje Reiss ved Cathinka Guldberg-senteret har ivret for trivselshunder til sine brukere. – I Norge har vi kommet veldig kort når det gjelder bruken av dyreassistert terapi. I Sverige for eksempel, er dette satt inn i ordnede former. Det er blant annet mulig å utdanne seg til fører av trivselshunder på heltid. I Norge fins i dag kun kurs for hundeiere som ønsker å utdanne hunden sin til trivselshund, sier Reiss. Hun tror dette kan ha noe med at vi i Norge tradisjonelt har hatt fokus på fysiske behov hos pasienten, framfor å tenke helhet rundt en god hverdag. Bedre livskvalitet Nylig ble det utdannet seks nye trivselshunder i Oslo. Eksamen ble avlagt nettopp på Cathinka Guldberg-senteret. Flere av pasientene ved senteret stilte frivillig opp som eksamensprøven «ny person» for hundene, og syntes det var artig. Nå står noen av dem på venteliste og håper på fast hundebesøk. – Er allergi et problem? – Vi tar selvfølgelig hensyn til det. Men hvorfor skal vi ha det så supersterilt? Brukerne våre er mennesker som har levd i det offentlige rom hele livet. Mange har et stort savn etter nærhet. Også pasienter som er fullstendig pleietrengende, får bedret sin livskvalitet, sier Reiss. Sykepleiere og hjelpepleiere som jobber med hundene, har ingen spesiell opplæring. > Fagbladet 4/2010 > 37 fbaargang2010 fbseksjonHEL