22 > Fagbladet 4/2010 – Enkelte vil kanskje hevde du gikk i overkant hardt inn for å bli kjent med fiender. I 2007 begynte du i HSH – tidligere Handels- og Servicenæringens hovedorganisasjon. Hva skjedde? – Jeg var svak i gjerningsøyeblikket. Jeg var utrolig sliten etter mange tunge tak i kommune- og sykehussektoren og etter sammenslåingen av Norsk Kommuneforbund og Norsk Helse- og Sosialforbund til Fagforbundet. Jeg var tom, og ble fristet til å sjekke om jeg fremdeles var dugandes. Men jeg hadde ikke den sulten som trengtes der. Så med det kapittelet ute av verden – slik beskrives han av kolleger og kjente: Veldig strategisk type, en kjekk kar med mye utholdenhet. Seriøs, morsom, raus, uformell. Flink til å tenke lag, fordele ansvar. Kanskje ikke rart LO ville ha ham tilbake? Og sannsynligvis var det nettopp den spesielle kontakten mellom ham og Davidsen som ikke slapp. Etter ett år hos arbeidsgiverne hadde Davidsen og Rønning-Aaby sammen funnet ut at det var best han kom tilbake der han hører hjemme. RØNNING-AABY ER UTDANNET siviløkonom, men jobber mest med juss, og sånn sett er det jo både praktisk og trivelig å kunne spise lunsj med kona Anne-Gry som jobber i juridisk avdeling i samme bygg. Om det blir mye politisk debatt på hjemmebane? Han ler. – Hjemme går det mest i husarbeid, unger og bretting av tøy, men selvfølgelig også diskusjoner om fag. Han påstår han har hatt flaks og tilfeldigheter på sin side når han sitter der han sitter i dag, en evighet fra guttedrømmen om å bli brannmann eller proffspiller i fotball, men tett inntil favorittfagene organisasjon og ledelse. – Du er ivrig på dette med Birkebeinerrenn og trening? – En venn, som er lege, mente for noen år siden at jeg var i elendig fysisk forfatning. Han utfordret meg til å gå Skarverennet, og jeg stilte opp med gamle ski og kom sist. På det tidspunktet røyka jeg 20 om dagen, og var god og rund. Omtrent samtidig så jeg fem kolleger dø av kreft, og jeg skjønte at dette var min lysløype dersom jeg ikke skiftet retning. Skigåing ble en gammel glede jeg fant tilbake til. KLEMET RØNNING-AABY bor sammen med kona og hennes tre barn på Mortensrud. Han har en voksen datter i Drammen og en annen i Asker. Rett som det er besøker han moren i barndomshjemmet og hjelper til med regninger og internett. Moren var fysioterapeut, sterkt oppmuntret av en framtidsrettet og moderne far, som ville at døtrene skulle få utdannelse på linje med gutta. – Min mor sier jeg har arvet min ærgjerrighet etter morfar, men jeg vet ikke helt. – Og utholdenhet kanskje? – Ja, det er det hun mener. Jeg var aldri den som gikk hjem først, verken fra jobb eller fest. Altså, før jeg la om livsstilen for ti år siden. MEN DET FORHINDRER ikke at han jobber mer enn de fleste. Han spøker ikke når han hevder han knapt ser vårsola år etter år, og at vårens mest spennende eventyr skjer over et forhandlingsbord. – Likelønn og krav i den forbindelse kommer til å skape bråk i år, sammen med mange og sprikende krav, spår Rønning-Aaby. – På den ene siden er slike forhandlinger et spill, men det er mye alvor involvert. Det handler om hva folk faktisk skal motta i lønningsposen måneden etterpå, og jeg tar ikke lett på oppgaven. Jeg er veldig opptatt av dem som betaler lønna mi, og derfor stiller jeg store krav til meg selv, sier Rønning-Aaby. – Hva sier du til kritikere som mener fagbevegelsen bør tenke på andre ting enn lønnsøkning for arbeidstakerne? – Det er historieløst å tro at lønn ikke har betydning. Folk må ha penger for å leve. De fleste mennesker lever livene sine som lønnsmottakere, og noen må ivareta deres interesser. – Hvem er de svakeste gruppene i LOkommune? – Ufaglærte i helse- og omsorgssektoren, renholdere, de med lavest lønn. Vi er helt avhengige av denne sektoren, og uten dem får vi et fattigere samfunn. – Hvorfor har det blitt sånn at denne gruppen har fått så lav status? – Tradisjonelt har dette vært kvinneyrker, utført i hjemmet. Men etter mitt syn er det bare blåbær det de driver med i industrien i forhold til å jobbe med psykisk utviklingshemmede, å sitte og prøve prate med en narkoman med sprøyta så å si i armen. Vi tar omsorgsarbeiderne for gitt. Det er rart de ikke er høyere verdsatt. – Er dette noe du kan finne på å si i en forhandlingssituasjon? – Ja, absolutt. «De fleste mennesker lever livene sine som lønnsmottakere, og noen må ivareta deres interesser.» fbaargang2010 fbseksjonKIR