DEBATT drepe sine egne brødre. Slik ble sosialdemokratiets drøm slitt i stykker. En drøm som ennå ikke har blitt drømt igjen På tross av at man liker å kalle det 20. århundre for sosialdemokratiets århundre, vil jeg påstå at det var kapitalens gjenfødelse vi opplevde. Fra midten av århundret under sosialdemokratiets vinger. Det sosialdemokratiet som i 1952–53 «ga seg markedet i vold» for å sitere Edvard Bull d.y.s anmerkning til regjeringens forkastelse av Sjaastadkomiteens forslag om en varig kontroll av næringslivets disposisjoner – var ikke det sosialdemokratiet vi trodde å kjenne. Denne politiske kuvendingen var et resultat av frenetisk motstand fra opposisjonen og fra næringslivets politiske organisasjon (Libertas). Det var en kuvending som førte til raseri, fortvilelse og håpløshet – ikke minst i den sosialdemokratiske ungdomsorganisasjonen AUF, hvor blant andre jeg befant meg. Nå kan vi vel si at allerede det nye prinsipprogram fra 1949 bar bud om uklarhet i sosialdemokratiets politikk i framtida. Vi som var unge i 1945 og trodde på at vi skulle fri oss fra «den gamle skitten» som det ble sagt i Europa om fascismen, ble fryktelig skuffet over hvor lite det ble igjen av sosialdemokratiets tanker om et sosialistisk Norge. Og over hvor drømmeløst dette sosialdemokratiet var. Dersom vi ikke makter å bringe tilbake det opprinnelige og originale sosialdemokratiet fra før 1914, og med det gjenreise sosialdemokratiets drømmer fra 1889, har vi ingen ting å verne. betegnelsen sosialdemokrati, fordi dette var beheftet med svikene til tyske sosialdemokrater som stemte for krigsbevilgningene. Arbeiderpartiet var et Labour Party som hadde sine røtter i Komintern, og bevisstheten fra denne tida satt lenge igjen i store deler av partiet og fagbevegelsen. Den allmenne beundring for Sovjetunionens avgjørende innsats for å beseire nazismen, og partiets respekt for denne arbeiderstatens store sosiale erobringer, plasserte det til venstre for sosialdemokratiet. Også trykket fra et relativt sterkt NKP bidro til den sjølbevissthet hele arbeiderbevegelsen fikk overfor kapitalmakten. Slik kunne arbeiderpartiregjeringen styre den økonomiske utviklinga, opprette banker og bygge ut statlige industribedrifter, og velferdsamfunnet kunne påbegynnes. Men etter at USA stilte krav om slutt på «sosialistiske eksperimenter» for å kunne gi Marshall-hjelp/lån til gjenoppbygginga etter krigen, og ikke minst etter Gerhardsen kråkerøytale, fikk høyrefløyen i partiet makten og utviklet det i klar høyresosialdemokratisk retning, men ofte med en betydelig venstrefløy. Det er denne venstrefløyen, som var mer sosialistisk enn sosialdemokratisk, og som sammen med de øvrige venstrekreftene skal ha æren av velferdutviklinga. Det er å bemerke er at der sosialdemokratene velger å samarbeide med venstrepartier lykkes de å komme i regjeringsposisjon, men uten at de forsøker å redusere spekulasjonskapitalens innflytelse. En annen lærdom er at de land som har hatt høyreregjeringer, har kommet mye verre ut under økonomiske kriser. Island og Hellas, der spekulasjonen har fått fritt løp, og der skatteletter er blitt gitt på bekostning av framtidas generasjoner, er typiske. Diskusjonen som Stoltenberg og Hagtvet har etterlyst, har allerede pågått i mange år, spesielt i Tyskland. Men ettersom kritikk av kapitalismen som system, inntil nå nesten har vært tabu, får kritikkdebatten minimal spalteplass. Den tidligere leder av de tyske sosialdemokratene Oscar Lafontaine, som nå er nestleder i venstrepartiet Die Linke, sier i et intervju at «et virkelig demokratisk samfunn er bare mulig med en mer riktig formues- og eiendomsfordeling, > POLITIKK Velferdstatens vekst og forfall Professor Bernt Hagtvet har lest et essay av Tony Judt om høyresosialdemokratenes svik, og i en kronikk i Fagforbundets medlemsblad Fagbladet 1/2010 går han langt på veg god for dette. Han framholder at det var Arbeiderpartiet med sin sosialdemokratiske politikk som formet velferdstatsmodellen i Norge. Dette er ikke presist. I årene straks etter krigen, da dette grunnlaget ble lagt, tok mange i partiet avstand fra Illustrasjonsfoto: colourbox.com 50 > Fagbladet 4/2010 Odd Andreassen > DISKRIMINERING Får ikke brukt utdanningen Mange norske politikere, humanetikere og kristne bruker vakre, store og lindrende ord for å bevise sine påstander hver dag. Men når man ser resultater av handlingene som de har utført i sin politiske karriere, er det helt tomt. Det fins veldig få i Norge som har lyst til å kjempe mot urettferdighet, diskriminering og den grusomme fattigdommen. Men de vet at det er vanskelig å utrydde den urettferdigheten. I Norge er det flyktninger og innvandrere som topper statistikkene over antall fattige, innsatte i fengsler, arbeidsløse og i psykiatrien. Den utestengte gruppa ser på det norske arbeidslivet, de tradisjonelle og nasjonale feiringene og ferielivene som en drøm. Mange skjulte, patriotiske ansvarlige nordmenn hindrer minoritetene å skaffe seg jobb eller utdanning. Endog skiller flyktningene og innvandrere seg etnisk fra hverandre. Jeg bruker meg som et eksempel: Jeg visste ikke at det eksisterte et land i verden som heter Norge. Jeg kom til Norge via FN som kvoteflyktning og søkte politisk asyl. For å få godkjent min legeutdanning, tok jeg eksamen i norsk og fikk ståkarakteren B. I snart seks år har jeg blitt hindret av læreren på kommunikasjonskurs for utenlandske leger ved Universitetet Oslo. Alle asiatiske leger har strøket tre ganger. De europeiske legene får ståkarakter allerede ved første prøve. Norskkurset går over 12 dager og koster 19.000 kroner. Jeg søkte forskjellige jobber, men fikk ingen respons. Da jeg byttet fbaargang2010 fbseksjonKON