Livet er urettferdig Når en person med utviklingshemning blir psykisk syk, regner vi med at det er noe som følger med det å være utviklingshemmet. Det kan gå mange år uten at de får hjelp. Resten av befolk- ningen blir gjerne fanget opp i løpet av et par måneder hvis de rammes av en psykose. Tekst: KARIN E. SVENDSEN Tankeløsheten og inkompetansen råder i vårt samvær med mennesker med utviklingshemning. Det inntrykket har i alle fall Anne Gro Innstrand som har spesialisert seg på utviklingshemning kombinert med psykiske lidelser. Fagforbundet Seksjon helse og sosial i Hordaland har invitert Anne Gro Innstrand til å snakke om målrettet miljøarbeid blant personer med utviklingshemning. Uten nevneverdige anstrengelser ramser hun opp en rekke med eksempler på vanetenkning og tankeløshet. Eksemplene henter hun fra sitt liv som psykologspesialist i første- og annenlinjetjenesten og som privatpraktiserende. Urettferdig – Livet er urettferdig for mange utviklingshemmede, proklamerer hun. – Dere som daglig arbeider nær brukerne, mangler henvisningskompetanse. Og spesialisthelsetjenesten mangler behandlingskompetanse. Like mye som psykologen snakker om miljøtiltak, handler foredraget hennes om hva mennesker med utviklingshemning blir utsatt for av uvettige tiltak. Publikum består stort sett av ansatte og ledere i boliger og andre deler av de kommunale tjenester i Bergen og andre vestlandskommuner. Deltakerne bekrefter gjennom gjenkjennende, selvironiske smil at psykologen har observert korrekt. Og i pausene gir VANSKELIG: – En av de største utfordringene for ansatte, er å være til stede. Ikke si noe, ikke gjøre noe. Bare være fullt og helt til stede, mener Anne Gro Innstrand. de uttrykk for anerkjennelse over en foredragsholder som strør så mange aha-opplevelser utover dagen og salen. Skremmende Anne Gro Innstrand forteller at hun tross utallige forsøk aldri har klart å få til en planlagt innleggelse for en person med utviklingshemning på psykiatrisk sengepost. – Hvis jeg ringer og sier jeg har en pasient med sterk depresjon som skader seg selv, tar det enkelte steder ti minutter å få ordnet en innleggelse ved psykiatrisk akuttmottak. Legger jeg til at pasienten er utviklingshemmet, har jeg ikke klart å få til én plass eller én planlagt innleggelse. De utviklingshemmede som blir innlagt i spesialisthelsetjenesten, kommer inn i hui og hast via legevakta. Etter denne delen av fortellingen om spesialisthelsetjenestens forhold til mennesker med utviklingshemning, er spesialpsykologen allerede så engasjert og provosert at hun kliner til med en tilsvarende statistikk fra ambulansetjenesten. – Hvis du ringer 113 og sier du trenger en ambulanse for å hente en bevisstløs mann, er det grei skuring. Legger du til at han er utviklingshemmet, viser forskning at det tar mye lengre tid før han blir hentet. – Hva er det i hodene våre som forårsaker denne forskjellsbehandlingen? Tenker vi at når de er utviklingshemmede, så er de bare litt bevisstløse av og til, at det hører med til det å være utviklingshemmet, eller tenker vi at de tåler det bedre enn oss andre? Rollen som oppdrager I løpet av foredraget berører psykologen flere ganger hvordan vi oppfører oss i forhold til personer med utviklingshemning. Hun tar for eksempel tak i vår higen etter å oppdra, og illustrer poenget med den fyldige dama som ble innlagt på en psykiatrisk sengepost på grunn av uro. 30 > Fagbladet 5/2010 Foto: Eivind Senneset fbaargang2010 fbseksjonHEL