Iscenesetter livet Operasjef Paul Currans sterkeste drivkraft er ønsket om å utvide livet. Og bak lurer angsten for fattigdom. Tekst: TITTI BRUN Foto: WERNER JUVIK EN SLITER FRA FATTIGSTE Glasgow har påtatt seg oppdragelsen av den snøhvite, nye, norske operababyen. Historien om hans egen tøffe barndom kommer lett. Hvis den kan gi pågangsmot til unge, er gjentakelsene verdt det. Han har reist langt fra bakgata i Glasgow. PAUL CURRAN VOKSTE OPP i ekstrem fattigdom. På et sted der klassetilhørigheten hamres inn. I dette macho arbeiderklassemiljøet var Paul en absolutt feil førstefødt sønn å få. For Paul tilpasser seg ikke. Han aksepterer ikke sin plass. Skoleflink, med interesse for italiensk høypoesi på originalspråket. Paul har masse målrettet energi. Mens far drikker opp lønna på vei hjem hver torsdag, øver Paul på klarinett med ungdomssymfonikerne. Absolutt bunnivå for mandig oppførsel kommer når det avsløres at han i hemmelighet har begynt å ta dansetimer. Det hjelper ikke at Paul serverer to småsøsken frokost, løper hjem fra skolen for å lage lunsj og stort sett har ansvaret for å få mat på bordet til kvelds. Mor drikker og raser, og far hater lyden av snobbete, klassiske toner. Paul er for annerledes. Og han vet det selv. Han vet også at han er homofil. Når foreldrene oppdager det, blir det kroken på døra. 16 år gammel kastes han ut. Og døra holdes stengt for ham i 26 år. – JA, JEG ER UNIK. Jeg mener alle er unike. Man snakker om å være «litt» unik, men det går ikke, mener Curran. Han liker å være unik, i motsetning til å være spesiell. – Spesiell er når du syns du er mer viktig enn andre. Det har jeg lite sans for. Mens unik er noe du er, sier han på norsk, ett av sju språk han behersker. Hverdagslig kledd i olabukser. Skinnjakke. Elegante mansjettknapper smykker den mørke skjorta. Rolig avventer han første spørsmål. Så begynner han å snakke, og trollbinder oss gjennom den ene operahistorien etter den andre. Øynene skinner. Smilet myker opp det besluttsomme uttrykket. Ingen primadonnanykker. Med presise håndbevegelser forklarer han hvorfor han berøres av musikken og av dramaene på scenen. At det er livet – og det er dramatisk – for alle. SPRÅK ER HANS VINDU til en kulturell forståelse. Hans vindu til publikum. Og han når publikum, både gjennom sine oppsettinger og i direkte kontakt. Senest i forrige uke da han møtte en videregående klasse for å snakke om operaen Rusalka. Den bygger på H.C. Andersens lille havfrue med musikk av Dvo    k. Nei, han syns ikke havfruer er vanskelig å snakke om. Han påpeker igjen at opera avspeiler livets dramaer. Liv, død, kjærlighet, sjalusi, ansvar og makt. Dratt ut i det ekstreme. Men det er også vår hverdag, fordi det handler om de store, livsviktige spørsmålene. – HVA BETYR DET når den uskyldige havfruen synger mot månen? spør han ungdommene på Lillehammer. Det blir lenge stille før noen forsiktig foreslår at det har noe med romantikk å gjøre. – Ja, det handler om en ung kvinnes lengsel etter kjærlighet og etter prinsen hun har forelsket seg i. Månen symboliserer lys, mørke og håp. Men også kvinnens syklus. Det er mye blod i denne operaen. Ungjenta som lengter etter å bli kvinne. Da må hun ta ansvar. Hvor langt er hun villig til å gå? Hennes valg koster blod når heksa skjærer ut tungen hennes for å oppfylle hennes ønske om å bli et helt menneske. > PORTRETTET Paul Curran Yrke: Operasjef Alder: 46 år Sivilstatus: Singel Aktuell: Sprenger grenser Fagbladet 5/2010 > 21 fbaargang2010 fbseksjonSAM