Fokus Ved juletider i fjor vendte EU-landenes helseministere tommelen ned for direktivet som skulle gjøre det lettere for pasienter å søke behandling på tvers av landegrensene. Dragkamp om helse Even Tømte Frilansjournalist og masterstudent i politisk økonomi ved Handelshøyskolen BI. Liberalisering av helsetjenestene i EU har vært forsøkt flere ganger. Helsetjenester var opprinnelig inkludert i det omstridte tjenestedirektivet. Tjenestedirektivet ble vedtatt i 2006, men helsetjenester ble tatt ut etter omfattende protester fra blant andre fagbevegelsen. Det var ikke politisk spiselig i Europa å behandle helsetjenester på lik linje med en hvilken som helst kommersiell tjeneste. Så ble det altså omkamp, og EUkommisjonen kom tilbake med et eget forslag til helsedirektiv. Men også dette viste seg å være politisk omstridt. Kjernen i direktivet var prinsippet om at EU-borgere skal ha krav på å få dekket behandling i andre land enn sitt eget. Myndighetene hjemme skal ta regningen dersom behandlingen tilsvarer det pasienten har krav på i sitt eget land. Det er ikke nødvendig med forhåndsgodkjenning fra myndighetene. Det var med andre ord snakk om et slags internasjonalt pengene-følger-pasienten-system. Kommisjonen håpet at dette skulle føre til bedre utnyttelse av kapasiteten og kortere helsekøer i de enkelte EU-landene. I mange EU-land ble forslaget imidlertid møtt med skepsis. En bekymring har vært at et slikt prinsipp langt på vei overstyrer medlemslandenes mulighet til å gjøre egne helsepolitiske prioriteringer. Bekymringen blir ikke mindre av at EUs 27 medlemsland har til dels svært store forskjeller hva gjelder inntekter, kostnadsnivå og struktur på sine helse- og velferdstjenester. Samtidig mente kritikere at forslaget i for stor grad bygget på artikler om harmonisering av det indre markedet snarere enn offentlig helse, og dermed gikk for langt i å behandle helsetjenester på linje med andre kommersielle handelsvarer. Den europeiske fagforbundsføderasjonen for offentlig ansatte (EPSU), som Fagforbundet er tilsluttet, var blant dem som etterlyste sterkere mekanismer for å hindre en snikmarkedisering av nasjonale helsesystemer. Da helsedirektivet ble stanset, betydde det altså stopp for en Det hele begynte i retten. Prosessen som førte fram til helsedirektivet, har sitt opphav i Kohll-saken fra 1998, der en mann fra Luxembourg hadde søkt tannbehandling for sin datter i Tyskland og ba om at myndighetene i hjemlandet plukket opp regningen. Retten støttet ham. Den slo fast at helsetjenester måtte betraktes som en tjeneste, og at det indre markedets regler om fri flyt derfor måtte gjelde. Ettersom han hadde krav på å få dekket behandlingen i Luxembourg, ville det være et brudd på prinsippet om fri bevegelse av tjenester ikke å dekke behandlingen også i Tyskland, mente dommerne. Senere er dette prinsippet stadfestet og utvidet gjennom flere dommer. «Selv om helsedirektivet hadde sine feil, kan mangelen på et direktiv paradoksalt nok drive fram en sterkere utvikling i en retning fagbevegelsen ikke liker.» utvikling av helsetjenestene i EU i en retning fagbevegelsen med god grunn har stilt seg skeptisk til. I hvert fall på papiret. Men kritikerne av direktivet bør likevel ikke glede seg for tidlig. For selv om helsedirektivet hadde sine feil, kan mangelen på et direktiv paradoksalt nok drive fram en sterkere utvikling i en retning fagbevegelsen ikke liker. Utviklingen av helsetjenester over landegrensene er altså ikke hovedsakelig drevet fram av politiske visjoner, men av juridiske dommer. Gjennom å bruke det indre markedets prinsipper på nye områder, har domstolen drevet fram en utvikling som går betraktelig lengre enn hva som ville være ønskelig eller mulig for europeiske politikere 40 > Fagbladet 8/2010 fbaargang2010 fbseksjonHEL