selv. Når politikerne så kommer løpende etter dommerne, kan man spørre om ikke EF-domstolen selv har erobret rollen som en de facto lovgivende makt. «I løpet av mindre enn et tiår har nasjonal helsepolitikk blitt brakt lenger inn i det indre markedet enn politikere noen gang har ønsket, eller kunne ha forutsagt,» skriver forskeren Dorte Sindbjerg Martinsen ved Københavns Universitet i tidsskriftet West European Politics. Hun mener at dommene i EF-domstolen har ført til en «alvorlig forstyrrelse av det etablerte status quo mellom EU-lov og nasjonal regulering». Dette skulle helsedirektivet bøte på. Ved å introdusere felleseuropeisk regulering av helsetjenester på tvers av landegrensene, skulle politikerne vinne tilbake initiativet fra domstolen. Mangelen på et felles rammeverk betyr at viktige helsepolitiske avgjørelser blir tatt i et politisk ingenmannsland, av en domstol som står mindre demokratisk til ansvar for noen enn politikerne i EU-systemet gjør. Hvor viktig er alt dette? Internasjonale helsetjenester er i dag bare relevant for en liten del av befolkningen. Behandling over landegrensene utgjør i dag omkring én prosent av EU-landenes totale helseutgifter, ifølge kommisjonen. For småstater, i grenseområder og områder med mye turisme kan tallet imidlertid være betydelig høyere. For enkelte diagnoser kan også behandling i andre land være betydelig viktigere enn dette tallet skulle tilsi. Både med og uten direktiv kan man se for seg at denne typen behandling vil bli viktigere i framtida. Nå er forslaget sendt tilbake til skrivebordet. Spillerne har rykket tilbake til start. Med Hellas og euroen i krise, er entusiasmen for ytterligere europeisk integrasjon neppe på topp. Konsekvensen kan bli at viktige helsepolitiske avgjørelser kommer til å bli fattet av EF-domstolen også i den overskuelige framtida. Fagbladet 8/2010 > 41 Illustrasjonsfoto: colourbox.com fbaargang2010 fbseksjonHEL