Krigen i Bosnia-Hercegovina startet i april 1992. I mars 1993 lovet den øverstkommanderende for de nederlandske FN-styrkene UNPROFOR å gi Srebrenica beskyttelse. I juli 1995 angrep bosnisk-serbiske styrker, og FN-styrken kapitulerte. Ved UNPROFOR-basen i nabolandsbyen Potocari ble alle muslimske menn mellom 16 og 60 år sortert ut. Kapitulasjonen felte den nederlandske regjeringen i 2002. Hollandske FN-veteraner plages av vanskelige skyldfølelser, og mange har vendt tilbake til Srebrenica i et forsøk på å oppnå forsoning med innbyggerne. Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia i Haag, ICTY, har på juridisk grunnlag definert massakren som folkemord. Serbia og Beograd har sluttet med den tidligere fornektelsespolitikken. Serbias president Boris Tadi deltok ved minneseremonien i Srebrenica på tiårsdagen, den 11. juli 2005. Den tidligere bosnisk-serbiske presidenten Radovan Karadzi ble arrestert i Beograd i 2008, og rettssaken pågår fremdeles. Ratko Mladi, øverstkommanderende for den bosnisk-serbiske armeen under massakren, er ennå ikke pågrepet. Dødstallene er anslått til omkring 8000 mennesker. KVINNEFELLESSKAP: Felles lunsj i kakefabrikken. Srebrenica ble Kvinnenes byª etter 1995, men kjønnsfordelingen på fabrikken, med 20 kvinner og to menn, begge sjåfører, skyldes på ingen måte mangelen på menn.  Ingen bosnisk mann, uansett om han er arbeidsløs eller ikke, vil bake kaker, forteller direktøren, Hajrida Djozi. med de dødelige salvene inntil flere mennesker våget seg fram for å hjelpe de lidende. Flere dager etter kapitulasjonen nådde de første flyktende overlevende muslimskkontrollert område. Nyheten kunne spres til omverdenen, selv om det fremdeles skulle komme til å ta tid før omfanget av tragedien virkelig ble kjent. Nasjonalitet ingen betydning Den lille byen klatrer opp en skråning. Øverst oppe i bakken, der bebyggelsen tar slutt, ligger den anonyme fabrikkbygningen Gusto e Saporeª. Bedriften leverer kaffebrød og kaker til hele Bosnia-Hercegovina.  Nye medarbeidere vurderes etter evner. Nasjonaliteten har ingen betydning, forteller Hajrida Djozi, som er direktør for kakefabrikken. Her jobber et tjuetalls kvinner. Arbeidstida tar hensyn til både ortodokse og muslimske helger og høytider. Arbeiderne får i overkant av 2000 kroner i måneden for det strevsomme skiftarbeidet. Ikke en eneste av kvinnene ved fabrikken er fagorganisert. Men arbeidsgleden og kameratskapet er ikke til å ta feil av. Tolken greier ikke å oversette raskt nok til å få med seg alle vitser og glade utbrudd som ropes på kryss og tvers mellom bakebordene. Forsiktig optimisme Forsoningen mellom menneskene i byen har gitt Hajrida Djozi håpet tilbake. Samtidig motarbeides forsoningen fra høyeste politiske hold. Ifølge Djozi gjør de nasjonalistiske politikerne fra begge etniske leirer alt de kan for å nøre opp under hat og konfrontasjon, for dermed å trygge sine egne posisjoner. Framtida ligger imidlertid i ungdommens hender. Derfor er hun likevel optimist.  Menneskene her er fantastiske. Vi kan bli det beste landet i verden. Vi har gjort svært dumme ting, men nå er det opp til ungdommen å ikke gjenta feilene. Ved lunsjtid neste dag sitter mannen med bereten igjen på restauranten. Nå med en renskrapt tallerken og et fullt glass foran seg. Krykka er på behørig avstand. Han ser fornøyd ut. 52 > Fagbladet 8/2010 Massakren i Srebrenica, 1995 fbaargang2010 fbseksjonHEL