Debatt LIKELØNN Som fortjent? Innlegg i forbindelse med Fagbladets leder, ført i penn av ansvarlig redaktør, Kirsti Knudsen, nr. 4, 2010. Kvinner jobber mindre enn menn, og får mindre betalt. Kvinner jobber like mye som menn, og får mindre betalt. Kvinner jobber mer enn menn, og får mindre betalt. De får mindre betalt fordi de tar seg av barna sine. Sine? Er ikke menn involvert her da? Er de ikke fedre til disse barna? Og så det berømmelige forsørgeransvaret. Jepp. Det er visst mennene som bærer den byrden, så derfor bare må de ha bedre lønn enn kvinnene. Hva med alle de kvinnene som har aleneansvaret (les: forsørgeransvaret alene) for barna sine, hvor mannen slipper unna med 400 kroner i måneden, fordi han tjener for lite? (Beløpet er ikke oppdiktet!) Endatil blir beløpet trukket av bruttoinntekten, så han slipper å betale skatt på dette beløpet. Hva med en liten innbetalingspott? HÆ? Ja, at hver og en av oss betaler inn en liten «barneskatt» fra vi begynner i jobb? Det trenger ikke være mange kronene, for man kan jo tenke seg at 1 krone x 2 millioner arbeidstakere, faktisk blir to millioner kroner. At stat og kommune får innbetalt denne «skatten», og at den øremerkes. Ja, den øremerkes til utbetaling for kvinner som begynner i jobb igjen etter endt svangerskapspermisjon, og/eller når de velger å begynne igjen senere. At dersom de jobber minimum seks timer daglig, i barnets generelle barnehagetid, og valgfritt 2+2 år i grunnskolen, totalt innenfor tidsrommet det året barnet går ut 10. klasse, får de lønnstil- skudd på to timer slik at de oppnår fulltidslønn. (Lønnstilskuddet pr. time skal tilsvare den timelønnen hun og de andre arbeidstakerne i denne jobben faktisk har, med de tillegg hun hadde hatt rett på, som en vanlig arbeidstaker.) Hvorfor 2+2 år i grunnskolen? Fordi det kan være behov for barnet å ha mor hjemme i denne fasen i livet, (eller far når mor ikke kan). At disse fire årene ikke er sammenhengende, fordi vi glemmer at 13–16-åringer faktisk kan ha større behov for å ha en voksenperson hjemme enn hva vi tror. Dette vil pågå i en periode på 10–15 år for hver kvinne, ut fra hvor mange barn hun får og hvordan årene kan overlappes. Selvsagt er det ikke slik at arbeidsgiver skal kreves for disse pengene. Mange bedrifter ville ikke hatt råd til det. Selv ikke stat og kommune ser ut til å ha råd til å betale det for sine ansatte (annet enn i prøveperioder). Hvorfor skal vi som ikke har barn være med og betale? Fordi vi som ennå ikke har barn, normalt sett vil få barn, og da vil nyte godt av disse midlene. Fordi vi som er ferdig med barn, trolig vil få barnebarn og oldebarn som vil nyte godt av midlene. Fordi samfunnet generelt har godt av at mor og barn er mer sammen. Vi trenger ikke alle de nøkkelbarna som i dag er uten tilsyn og risikerer å bli tungt belastet av et eller annet før det blir oppdaget av noen. Min venninne, Vivi, sier, og har sagt det i mange år: «Kvinner stiller ikke krav; dette går igjen i de kvinneyrker jeg har jobbet i. Menn stiller krav.» Vi kvinner er for redde, eller vi er bare glad for den jobben vi får, for hvem har egentlig bruk for oss? Usikkerheten rår, spesielt når vi har vært hjemme i noen år. Da tør vi ikke engang søke jobb før pengemangelen i familien er prekær. Selv høyt utdannede kvinner får disse tankene. Still krav! Våg å stå opp for deg selv og dine medsøstrer! Organiser deg! Vær aktiv i organisasjonsarbeid, om du har hode for det! Ikke mobb eller snakk stygt om dine kollegaer! Skvær opp og glem saken, slik gutta gjør! Gå inn for overfor nevnte «barneskatt». For barna er «skattene» våre, og det er for disse skattene kvinner mister litt av arbeidsfartstiden sin. Ikke la kvinnene fortsette med å bli straffet fordi de velger å føde våre felles barn, våre framtidige arbeidstakere, våre hjelpere når vi selv ikke klarer mer, vår etterslekt. LHM (Innlegget er forkortet. Red) ORGANISASJON Er grunnorganisasjonene viktigst? Fagforbundet har passert 300.000 medlemmer med god margin, og er et stort og mektig forbund. Det skal vi være glade for. Samtidig må størrelse og makt balanseres innad i et slikt fellesskap. Vår egen forbundskultur kan bli seg selv nok. Fagforbundet har i dag til sammen flere hundre ansatte sentralt, i fylkene og i kompetansesentrene. I tillegg kommer det store antallet tillitsvalgte på heltid i fylker og sentralt. Dette er en kjemperessurs for oss. Faren er samtidig stor for at det sentrale apparatet får vokse uhemmet på bekostning av grunnorganisasjonene. Jeg har tidligere tatt til orde for å snu pyramiden. I Fagbladet nr. 7/2004 skrev jeg blant annet dette: «Det er i fagforeningene vårt gigantiske forbunds største kompetanse finnes, ikke i Kristian August gate, i fylkesledelsene og i kompetansesentrene. (...) I altfor stor grad er ledernivåene våre i dag preget av å være selvgående mekanismer uten kontakt med medlemmene. Skal våre ledere gjøre seg fortjent til de svært gode lønningene sine, må de bli grunnorganisasjonenes tjenere.» Rent bortsett fra at forbundets hovedkontor siden den gang er flyttet til Keysers gate, er det god grunn til å gjenta denne advarselen. Det ligger ingen nedvurdering av kompetansen til våre dyktige sentrale medarbeidere i dette. Det er et varsku om ikke å miste forbundets viktigste organer av syne – fagforeningene våre, der medlemmene er. La meg ta et eksempel: Det er ikke nødvendigvis en klok    > Fagbladet 8/2010 > 53 Illustrasjonsfoto: colourbox.com fbaargang2010 fbseksjonHEL