Portrettet > Jørn Holme mens ordførerne på den blide kyststripa raste over sentralmaktas innblanding i lokale forhold. Men sist uke var Jørn Holme på sørlandsturne, vandret gatelangs og berømmet Kristiansand for det fine torget deres. Og vips  hva skjedde?  De er i hvert fall blide nå, smiler Jørn Holme.  Det å få reise rundt og oppleve alt det vi har av kulturskatter i Norge og møte det engasjementet som finnes lokalt, både blant ansatte i fylker, kommuner og i frivillige organisasjoner, gjør at jeg gleder meg til hver eneste arbeidsdag. Interessen for kulturminnefeltet våknet tidlig. Som tolvåring var Jørn Holme på speidertur til Røros, men ble akterutseilt på kirkegården da resten av troppen kjørte videre med bussen. Profesjonelt startet engasjementet for alvor mens han jobbet i Økokrim, og der brukte han tiden godt. Foruten å føre en rekke straffesaker mot personer som hadde revet fredete hus eller fjernet unike fornminner, skrev han to bøker og en rekke artikler om kulturminner, og vikarierte også som assisterende riksantikvar før han ble hentet til Justisdepartementet som statssekretær.  I mange år jobbet jeg to årsverk hvert år, sier Holme. Ikke uproblematisk for en trebarnsfar, innrømmer han.  Det sitter i meg at jeg har vært veldig mye borte. Jeg har i perioder vært veldig fraværende. Og når jeg var til stede, var jeg nok mentalt fraværende. Når jeg blir voksen, skal jeg sitte på en diamantstol,ª erklærte sjuårige Jørn da han og tvillingbroren Geir rigget seg kontor i barndommens klesskap hjemme på Nordberg i Oslo.  Her hadde jeg en gammel skrivemaskin, og lekte at jeg var advokat i USA. Det var noe av det fineste jeg kunne tenke meg. Men det går ingen ubrutt linje fra barndomsdrømmen til jusstudiet.  Jeg hadde et kristent livssyn og ville 22 > Fagbladet 8/2010 gjerne bli prest. Jeg var fascinert av å få tale  uten at noen skulle ta til motmæle, men min mor mente jeg ikke var snill nok til å bli prest. Kanskje har mor skiftet mening nå. I alle fall er det ikke minst takket være sønnens hjelp at hun fortsatt kan bo i rekkehuset på Nordberg. Midt i sitt hektiske program stiller Jørn Holme på døra med middag til mor to dager i uka.  Det blir mye Fjordland, da, sier han unnskyldende. Om oppveksten på Oslo Vest var etnosentrisk, møtte jusstudent Holme mangfoldet i bygdenorge med et smell. Som 21-åring fikk han sommerjobb som lensmannsbetjent i Sogndal.  Jeg hadde knapt vært utenfor Oslo før og kom dit som en skikkelig selvsikker vestkantgutt i Catalinajakke og hvit BMW.  Jeg begynte på jobb en fredag, samtidig startet Sogndalsdagene, og det strømmet på med fulle folk fra hele distriktet på festivalplassen. Jeg fikk et poltiskilt på innsiden av sossejakka og følgende beskjed fra lensmannen: Holme, du får spane litt da og gi meg rapport senere.ª Da noen drakk hjemmebrent foran scenen, mente unge Holme at dette var så alvorlig at han måtte gripe inn.  Dere er arrestert, sa jeg og viste fram skiltet. Det ble en skikkelig slåsskamp, men jeg var stolt som en hanekylling da jeg fikk klikket håndjern på den ene.  I samme øyeblikk kom det fra scenen et par meter unna: Hvis æ fikk være sola di...ª. Randi Hansen sang sommerens store slager. Jeg var avstandsforelsket i ho Randi i månedsvis etterpå. Lensmannen var imidlertid ikke like begeistret da Holme kom de tilbake til kontoret med mannen i håndjern.  Jeg holdt på å bli sendt hjem til Oslo. Han mente jeg var vel aktiv i tjenesten. Ydmykhet måtte Jørn Holme inn i politikken for å lære:  Noen syntes nok jeg var kjepphøy. Men jeg har aldri følt meg så liten og lært så mye som i den perioden jeg var statssekretær.  Det sterkeste var møte med mennesker som var langt nede. Særlig rusavhengige ungdommer. Det sitter i kroppen ennå. Møtet med en 17-åring med strålende øyne. Som ligger på Plata og er avhengig av heroin. Jørn Holme må svelge et par ganger før han går videre:  Disse møtene har vært de viktigste i mitt liv. Mange, og ikke minst europeiske kolleger, ble forbauset da Jørn Holme gikk fra PST til riksantikvarembetet. Selv er han ikke i tvil om at det var et riktig valg.  Jeg har gått fra å beskytte demokratiet, vår politiske arv, til å beskytte vår nasjonale kulturarv. Noen syntes det var å gå kraftig ned i status. Men for meg er det gjevere å være riksantikvar. Her kan jeg nesten si hva jeg vil, og mennesker møter meg på en helt annen måte. Når jeg kom som PST-sjef, var folk usikre og så ned. Nå møter jeg glade mennesker som ser meg rett i øynene.  Jeg er et mye mer helt menneske nå enn jeg var som PST-sjef. fbaargang2010 fbseksjonKON