Fokus Kommunene blir enda viktigere i framtida, men dagens kommunegrenser gjør det ofte vanskelig å treffe kloke beslutninger til beste for dagens og morgendagens innbyggere. Kommunen er fellesskap, ikke grense Matz Sandman Tidligere fylkesrådmann i Buskerud, barne- og familieminister og rådmann i Andøy, Tromsø og Bærum kommuner For 30 år siden skulle jeg tiltre min første rådmannsjobb i Andøy kommune i Nordland. På veien ut til Andenes passerte jeg en svær trebygning. Den så mildt sagt forlatt ut, og jeg lurte på hva dette var. Jo, sa de, dette var gamle Dverberg kommunes forsøk på å bli kommunesenter. Slik møtte jeg et fysisk uttrykk for den siste store strukturendringen i kommunenorge, som fant sted på 1960-tallet og var regissert av den såkalte Scheikomiteen. Da ble antallet kommuner redusert fra 744 til 454, altså med nesten 300. Det var ulike motiver for denne svære reformen, men det kan ikke være tvil om at det også var et viktig ledd i byggingen av den norske velferdsstaten. Store velferdsløft og skolereformer krevde kommuner med bærekraft. Nå – 50 år senere – har det lenge vært klart at det er behov for en ny, stor kommunereform for å gi bærekraft til dagens og morgendagens velferd og tjenester, utvikling og forvalterrolle. Hittil har det stort sett vært store ord og små resultater. Men gud som vi har utredet. Vi kunne sikkert holde hele nasjonen varm gjennom vinteren bare ved å fyre med alt papiret som er produsert. Et hopetall utvalg, tusenvis av prosjekter og vidløftige debatter om oppgavefordeling har vært konsulentmat i flere tiår. Nivået mellom stat og primærkommune er blitt ei regional røre. I mellomtiden har vi utviklet en sann flora av interkommunale løsninger. Det skal nå være mange tusen slike ordninger, men selv garvede rådmenn og ordførere har problemer med å holde oversikten over alle organer kommunen er med i. Det er samarbeidskommuner, avtalekommuner, regionkommuner, interkommuner, vertskommuner, samkommuner foruten mengder av selskaper som IKS, AS og foretak. Hver for seg kan alt dette ha gode begrunnelser, men samlet sett er det et betydelig demokratisk problem som truer innsyn, åpenhet og legit- imitet; verdier vi ellers setter så høyt. Sannheten er at den såkalte generalistkommunen, som ligger til grunn for lokaldemokratiet i Norge, ligger for døden om vi ikke gjør inngrep. Velferdsstaten er egentlig hjelpeløs uten kommunene, og kommunen blir bare enda viktigere i framtida. Det skyldes trekk ved sam- funnsutviklingen. Mens vi tidligere snakket om befolkningspyramiden, ser vi nå mer og mer konturene av et stabbur når de store etterkrigskullene kommer i moden alder. Det betyr store krav til kapasitet og effektiv ressursbruk, men også til kvalitet. De, dvs. vi, som sitter i denne delen av stabburet, vil ikke bare ha mat, men vin og utsøkt servering fra en rikholdig meny. Kravene til individualisering og skreddersøm er kommet for å bli. Da nytter det ikke med den «gule flo» som en venn av meg kalte strømmen av rundskriv fra en kjent statlig etat. Kommunesektoren er best på brukertilpasning og skreddersøm. De er også best på å fore- bygge og å bygge lavterskeljenester. Det er også begrunnelsen for samhandlingsreformen. Reformen handler jo om større lokalt ansvar for forebygging og behandling av psykiske lidelser, demens, diabetes, rus, kreft, kronikere og rehabilitering mv. Krevende greier, spør du meg. Men vi må ikke være så naive at vi ikke skjønner at fader stat også er ute etter å begrense sykehusutgift- 36 > Fagbladet 8/2010 «Velferdsstaten er egentlig hjelpeløs uten kommunene, og kommunen blir bare enda viktigere i framtida.» fbaargang2010 fbseksjonKON