Debatt fordeling av ressursene når forbundsapparatet aktivt rekrutterer erfarne lokale tillitsvalgte til sentrale stillinger. Av og til kan det være ganske ødeleggende for fagforeningene. Det tar mange år å bygge gode fagforeningsmiljøer. Fagforeningsstyrene og de tillitsvalgte skal tømres sammen for å stå for en støyt, og være skolerte og tøffe nok til å møte angrep på medlemmene. Det er også i kommuner, bydeler, etater og helseforetak kampen for velferdsstaten utkjempes. Det krever samhold, kameratskap og fellesskap. En for alle, alle for én. Fagforbundets fagforeninger har heldigvis mange dyktige tillitsvalgte. Men vi har på ingen måte for mange. Forbundets ledelse på ulike nivåer må derfor være ytterst varsomme med en rekrutteringspolitikk som i praksis undergraver fagforeningenes mulighet til å slåss for medlemmene. Headhunting av grunnorganisasjonenes nøkkeltillitsvalgte må gjøres med varsomhet. Det er dessverre altfor mange eksempler på det motsatte. Are Saastad, leder i avd. 651 Fagforbundet Aker universitetssykehus FAGBREV Livserfaring er kompetanse Etter elleve år som bussjåfør føler jeg nå at jeg kan kjøre buss, og jeg representerer mange kollegaer med samme bakgrunn som meg selv. Jeg er 65 år gammel og har tidligere vært ansatt i servicebransjen i de fleste årene av mitt liv. Jeg har teknisk utdannelse innen bil og to fagbrev i det yrket. Da jeg for elleve år siden begynte å kjøre buss, startet jeg på en ny karriere. Begynnerlønnen min representerte den gang det laveste lønnstrinnet på bransjens ti års ansiennitetsskala. I mange år opparbeidet jeg meg jevnt og trutt ansiennitet. Så en dag ble målet nådd, og jeg opplevde å motta full lønn som sjåfør, uten fagbrevtillegg. Til tross for all min yrkeserfaring og elleve år bak bussrattet, så var jeg allikevel ikke helt for fagmann å regne. Ok, du er for gammel nå, tenktejeg–dumåfinnedegiå ha litt lavere lønn og fullføre livsløpet i den stilen du holder på. Samtidig var jeg overbevist om at det jeg representerte var på høyde med en med fagbrev. Jeg hadde problemer med å forstå at fagbrevkompetansen som sådan, for å være bussfører, ville gi kunder og bussselskap noe bedre enn det jeg kunne gi. Nå er det på tide at organisasjonene starter arbeidet for de som kommer etter meg med samme problematikk. Lang yrkeserfaring, har hatt service som sitt viktigste mål i mange år, og på den måten viderefører til dagens kunder det som fremdeles er det viktigste; service – og for min yrkesgruppe også det å utføre miljøvennlig transport. Når det gjelder fagbrev som sjåfør (bussfører) eller i et uttall andre bransjer, så sliter jeg med å forstå at få år i yrket, gjerne også med kort livserfaring, uansett skal motta en tyngre lønningspose enn kolleger som har mange års ansiennitet, og i tillegg lang erfaring fra livet og andre yrker. «Arbeidere» med lang fartstid, både i livet og ellers, bør møtes til samme nivå i lønningsposen på et eller annet tidspunkt. Det er vondt å høre når en tillitsvalgt i organisasjonen min ytrer synspunkt om at et fagbrev som sjåfør er altover- veiende det viktigste for lønn, uansett i forhold til øvrig erfaring. Jeg beklager at jeg ikke kan være enig med vedkommende på det punktet. Jeg inviterer ansatte fra alle bransjer som rammes av ovennevnte problematikk om å stå fram. Det er klart at mange av dere er «fagarbeidere». Det synes forunderlig at ikke din fagforeningsleder tar fatt i problemstillingen, det forventes uansett nå. Håkon Repstad, Kristiansand MIDTØSTEN Boikott Israel I Fagbladet nr. 5 får jeg noen spark fra Svein Lochner i forhold til mitt forslag om boikott av Israel som jeg gjerne vil svare på. Jeg baserer ikke min konklusjon kun på en studietur til Vestbredden i januar i år. Jeg har fulgt konflikten i hele mitt voksne liv, og baserer min konklusjon på at boikott er det eneste fredelige virkemiddelet som ikke er tatt i bruk. Derfor må dette prøves. Når det gjelder Gaza og blokade, så er det påfallende at Israels forsvarere i Norge faktisk er mer katolske enn paven. Hørte nettopp på nyhetene at den israelske regjeringen vur- derer å lette på blokaden. De innrømmer jo at det er en blokade av Gaza, mens i Norge blir dette nærmest avfeid som tull. Oppramsingen som Lochner gir over varer som kommer ut og inn i Gaza er bare noen tall som kastes fram, og som uansett om de er korrekte eller ikke, ikke rokker ved det faktum at Gaza er beleiret og at Israel kontrollerer alle grenser, og at de blokkerer mange varer fra å slippe inn. Og ikke minst er det uhyre vanskelig for mennesker å komme ut og inn. Vi fikk klar beskjed når vi var i Palestina at å komme inn i Gaza, var umulig for oss. Nylig traff jeg tilfeldigvis en palestiner som bor i Norge, og som er fra Gaza. Han var nektet å reise tilbake til sin familie der. Hans eneste håp er at når han har bodd i Norge lenge nok til å få norsk statsborgerskap, kan han kanskje få muligheten til å reise hjem for å treffe sine kjære. Men det viktigste ved blokaden er kanskje at framtida er blokkert for folket i Gaza. De har ingen håp og ser ingen framtid for sine barn, slik som situasjonen er nå. Når Lochner mener at lidelsene i Gaza kommer av at Hamas har 50 > Fagbladet 8/2010 Illustrasjonsfoto: Kirsti Knudsen fbaargang2010 fbseksjonSAM