Fokus Mobbetallene i skolen holder seg stabile fra år til år. Hvorfor er det slik, når både skolen og SFO kan avdekke og stoppe mobbing hvis de vil? Mobbing kan stoppes Paul Viktor Wiker Lektor og allmennlærer. Etablerte Prinsdalsteamet for ti år siden, har 14 års erfaring med endringsprosesser i skolen. Det foregår mye mer mobbing i skolen og SFO enn de ansatte og foreldre flest vet om. I den årlige elevundersøkelsen svarer én av fire elever at de opplever mobbing. De fleste bare en gang i blant, mens hver tjuende elev blir mobbet ukentlig eller oftere. En forutsetning for å få gjort noe med de høye mobbetallene, er at skolen og SFO fortløpende vet hva de skal gripe fatt i. Det kan synes som en stor utfordring. Mye av mobbingen er skjult, og finner sted i visshet om at den med stor sannsynlighet kan forbli skjult. En grunn til at mobbetallene forblir høye, er at skole- og SFOansatte ofte mangler kunnskap om hvordan de i det daglige arbeidet kan avdekke mobbing, stoppe den, og forebygge slik at den ikke oppstår. En annen grunn er manglende eller i beste fall utydelige prioriteringer for å få til nødvendig endring. Å prioritere betyr å velge noe framfor noe annet. Her kan både statlige myndigheter, kommuner og fylker og skoleeiere, skoleledere og SFO-ledere bli mer markante. En tredje årsak til høye mobbetall ligger i et mangelfullt lovverk. Ifølge mobbeloven (opplæringslovens § 9a), plikter læreren å handle dersom hun «får kunnskap eller mistanke» om mobbing og undertrykkende atferd. Skolen har med andre ord ingen selvstendig plikt til å kartlegge hvordan enkelteleven har det og hva som skjer av mobbing og undertrykking. Sliksett kan skolen med god samvittighet si at «vi visste ikke». Dette er ikke godt nok. Skolen bør, med skoleleder i førersetet, ha et selvstendig ansvar for aktiv og regelmessig kartlegging av mobbing og annen destruktiv atferd. Skoleledere, lærere og SFOansatte forregner seg dersom de forventer at holdningsarbeid skal få bukt med mobbeproblemet, eller at den som blir mobbet skal si ifra om mobbingen. Den som blir mobbet, er ofte den siste til å si ifra. Holdningsarbeid er på sin side viktig for å normdanne, men er ikke et tilstrekkelig redskap for å forebygge eller få slutt på mobbingen. Arbeid mot mobbing i skolen er ene og alene et voksenansvar som krever aktiv voksenintervensjon. Dersom skolen og SFO ønsker det, er det ikke bare mulig, men også relativt enkelt å ha vedvarende god innsikt i en elevgruppe. Det kan framstå som en selvfølgelighet, men er det ikke: Serier av planlagte, hyppige og korte samtaler med enkeltelever gir informasjon som er helt avgjørende for å avdekke, stoppe og forebygge mobbing. Under fire øyne forteller elever mye til voksne de har tillit til. Slike samtaler er forebygging i praksis. Starter skolen og SFO med denne typen elevsamtaler tidlig i skoleløpet, blir det mindre rom for at mobbing, undertrykking og negative roller får utvikle seg. Den korte, jevnlige elevsamtalen er også et eminent verktøy for å bygge en-til-en-relasjon til enkelteleven, til å normdanne hva som er riktig eller galt, korrigere uten å være anklager, og den kan gi et glimrende utgangspunkt for tilpasset opplæring. Et rådende mantra i skolen og SFO må alltid være at ingen elev, uansett grunn, har rett til å ødelegge for andre eller gjøre andre utrygge eller vondt. Et hovedspor i mobbearbeidet bør derfor være å 36 > Fagbladet 9/2010 «Serier av planlagte, hyppige og korte samtaler med enkeltelever gir informasjon som er helt avgjørende for å avdekke, stoppe og forebygge mobbing.» fbaargang2010 fbseksjonKIR