Gjesteskribent Jeg har alltid likt å reise. Reise i tankene og reise fysisk. De første reisene gjorde jeg da jeg var liten, mens bestefar fortalte om sine eventyr som misjonær i India. Tøyen (Inch Allah) Hanna Wozene Kvam Artist, skribent og slam-poet. > Fagbladet har startet en spalte med faste gjesteskribenter. Framover kan du følge: Ingeborg Gjærum Rådgiver i Norges Naturvernforbund og aktiv i Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Mohammed Omer Journalist og fotograf fra Gaza. Har mottatt Martha Gellhorns journalistpris og Norsk PENs Ossietzky-pris. Reiulf Steen Tidligere leder for Arbeiderpartiet, ambassadør i Chile, Peru og Ecuador, forsker ved Fafo og journalist. Når han fortalte om leoparder som blinket med øynene sine om natta og om slangene han fanget, så jeg for meg hvordan det var. Jeg levde meg inn i indernes liv, og lagde meg min helt egen lille verden gjennom bestefars fortellinger. Og jeg lyttet storøyd når mormor fortalte om sin jobb som sykepleier blant spedalske. Hvordan hun plukket mark fra betente sår på de spedalskes kropper, og hvordan hun hjalp mange som kom til det sykehuset hun drev, langt, langt borte. Jeg tror verken bestefar eller mormor var helt klar over hva de ga meg den gangen. De fikk meg til å forstå at det fins en verden utenfor Norges grenser som er stor, vakker og nådeløs. Nå søker jeg meg selv ut i verden rett som det er. Det er mitt privilegium å kunne reise hvor jeg vil, når jeg vil. Det røde passet gir meg innpass og innblikk i andres levesett og væremåte, og jeg søker det som kontrasterer min egen lille virkelighet i Oslo. Jeg søker det som er nytt, annerledes, til steder langt fra Norge, Europa og den vestlige verden. Men etter hvert har det gått opp for meg at jeg ikke trenger å reise så langt for å oppleve hva verden har å by på. Jeg har det rett utenfor min egen dør, i Oslos tettest bebodde bydel, Tøyen. Utenfor Bagdad frisør sitter menn og snakker et språk jeg ikke forstår. Nærmeste nabo er en nyåpnet butikk med somaliske damer som selger fine kjoler fra Paris, tradisjonelle klær, hijaber i alle regnbuens farger og hårprodukter perfekte for mitt hår. På Bunnpris jobber det ingen med etnisk norsk bakgrunn. Det skjer sjelden at jeg går ut derfra uten å ha diskutert verdenspolitikk med en eller flere av de ansatte. På hjørnet ovenfor Kiwi har det dukket opp en minimoské. Bare for kvinner, står det på døra. Jeg går forbi der hver dag, og lurer på hva som beveger seg der inne bak lukkede persienner. Det jeg vet, er at kvinnene der inne og jeg sikkert har mer til felles enn vi er klar over. Eieren av den tyrkiske grønnsaksbutikken på Tøyensenteret kommer mot meg med sitt store glis, mens røyken fra sigaretten står ut av nesa hans. – Hva skjer? spør jeg. – Du vet, sier han oppgitt. – Kundeparkeringen har blitt kjempedyr, så folk kommer ikke hit lenger. Likningskontoret har flytta og tatt fra oss kundegrunnlaget. Det er dyrt å være her, og gårdeierne gjør ingenting. Absolutt ingenting. Men det går bra. Det går bra. Snart kommer Nav inn her med 600 ansatte og enda flere klienter. – Inch Allah, sier jeg. – Inch Allah, sier han og smiler enda bredere. Mens vi prater, begynner en mann å danse noe som likner på lambada Over meg bor min bekymrede afghanske nabo. Han kan ikke for sitt bare liv forstå hvordan jeg kan bo alene. Har jeg ikke mann? Venner? Spiser jeg godt nok? Spørsmålene er mange. Han, derimot, bor sammen med sin kone og sine voksne døtre, og han sukker og rister på hodet over det han sikkert anser som mitt ensomme, triste liv. blandet med swing ute på plassen. Han er høy, og svever bortover asfalten, med fnisende unger som ser på med store øyne. – Der har du et annet problem, sier grønnsakshandleren. – Metadonutleveringen skremmer folk vekk. Men de gutta fins jo ikke farlige. Han sukker, rister på hodet og 52 > Fagbladet 8/2010 «Det hviskes om at alt skal flyttes til Bjørvika, og at biblioteket skal bli borte. Det er en bekymringsfull tanke.» fbaargang2010 fbseksjonSAM