Fokus
I helsetjenestene er fokus på sikkerhet en del av helsepersonells daglige vurderinger av og omsorg for den enkelte pasient eller bruker.
Sikker pasientbehandling
Karina Aase
Professor i sikkerhet, Universitetet i Stavanger
I juni 2009 presenterte Helse- og omsorgsdepartementet hovedtrekkene i den nye samhandlingsreformen (St.meld. nr. 47, 2008–2009). Hovedmålet med reformen er å gi pasienter rett behandling på rett sted til rett tid.
At samhandling mellom behandlingsnivåene er et av kjerneproblemene i helsetjenestene, er ikke nytt. Også i en offentlig utredning fra 2005 (NOU 2005:3), Fra stykkevis til helt, var dette hovedtemaet. Etter en gjennomgang av både utredningen fra 2005 og den nye samhandlingsreformen, kan det settes spørsmålstegn ved at begge mangler analyser av hvilke konsekvenser de har for pasientenes sikkerhet.
Pasientsikkerhet er et forholdsvis nytt tema som fagområde i de norske helsetjenestene, og som systematisk forbedringsområde ved sykehus og i kommunehelsetjenesten. Likevel vet vi fra internasjonal forskning, og etter hvert også fra norske studier, at samhandling mellom behandlingsenheter eller behandlingsnivåer har bekymringer for hvordan pasientenes sikkerhet ivaretas.
De største utfordringene er knyttet til håndtering av informasjonsflyt og selve pasientoverføringen i grenseflatene mellom de ulike behandlingsnivåene. I tillegg vil kulturforskjeller mellom aktørene på de ulike behandlings-
nivåene innebære utfordringer med hensyn til å skape en felles forståelse av hva som er sikkerhetsutfordringene knyttet til samhandling og hvilke tiltak disse krever.
Vi vet at samarbeid og informasjonsflyt mellom ulike organisasjonsenheter, ulike profesjoner og ulike behandlingsnivåer er en kritisk dimensjon for pasientsikkerhet. I en studie av pasientsikkerhet ved et norsk sykehus er resultatene dårligere enn gjennomsnittet når det gjelder overføringer av pasienter og avleveringer av informasjon på tvers av enhetene
i sykehuset. Disse forholdene gjelder ofte i for-
sterket grad dersom vi ser ut over sykehussektoren. Mangelfullt samarbeid og informasjonsflyt mellom
• Hovedandelen av kommunikasjonen mellom de to behandlingsnivåene er enveis, fra primærhelsetjeneste til spesialisthelsetjeneste.
• Det mangler beviser for at det utøves «delt omsorg» (teamarbeid) blant profesjonsgrupper på tvers av behandlingsnivåene.
• Det fins mangler i den skriftlige dokumentasjonen som mottas fra sykehusene ved utskrivelse til kommunale helsetjenester.
Arkitektene bak samhandlingsreformen vil hevde at den nye reformen tar opp og løser nettopp disse forholdene. Det legges opp til en rekke samhandlingstiltak der det skal utveksles kompetanse, kunnskap og erfaring i grenseflaten mellom primær- og spesialisthelsetjeneste.
«Konsekvensene for pasientsikkerheten ved innføring av samhandlingsreformen må vurderes på en systematisk og grundig måte.»
ulike behandlingsnivåer og aktører i helsetjenesten oppleves da også som et problem av de fleste pasientorganisasjonene. Internasjonal forskning bekrefter og konkretiserer dette bildet ved å dokumentere følgende forhold:
• Kommunikasjonen mellom primærhelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste er mangelfull.
Prinsippet om sømløse helsetjenester og laveste effektive omsorgsnivå gjør at det i mye større grad vil vokse fram det som kan kalles «halvannenlinje»-helsetjenester som opererer i grenseflaten mellom primærhelsetjeneste (førstelinje) og spesialisthelsetjeneste (andrelinje). I såkalte intermediæravdelinger og undervisningssykehjem legges det
44 > Fagbladet 10/2010
fbaargang2010 fbseksjonHEL