Kurt Wallander ville aldri blitt min venn, og jeg fatter ikke at kvinner faller for Kurt. barns situasjon. At min mamma forlot meg, har kanskje gitt en forståelse av det helvete det er, når grunntryggheten berøves. – Jeg har sett den vanvittige skrekken i øynene på en tiåring med aids. Og vært i altfor mange hjerteskjærende begravelser der kistene er bitte små. Mankell strekker armene ut, mellom håndflatene er det bare drøye halvmeteren. Akkurat plass til en liten barnekiste. Mankell har mange venner i Afrika etter å ha tilbrakt store deler av de siste 25 årene i Maputo i Mosambik. Der har han startet et teater, og der har han betalt en SOSbarneby av egen lomme. Mye penger setter noen hver på prøve. Og Mankell tjener godt. Ofte en årsinntekt på 15 millioner. Han betaler med glede halvparten i skatt. Og han deler med glede, ikke bare med en hel barneby, men også tid og engasjement. En kollega og venn sier at Mankell har klart å være en velstående hvit mann uten å tenke svart og hvitt. Han har en respekt for – og nysgjerrighet på virkeligheten. Dessuten gir Afrika Mankell passe avstand til Sverige til å skrive. Han skriver mye. Over 40 boktitler er det blitt. De elleve bøkene om politimannen Wallander har lesere over hele verden. – Jeg kunne aldri bli venn med Wallander. Tross formildende trekk som en felles lidenskap for opera. – Og jeg fatter ikke hvorfor kvinner faller for ham. Mankell er uforstående til alle brevene fra kvinner over hele verden som villig vil forlate mann og barn for Wallander. Men kanskje er det ikke Wallander de drømmer om, men forfatteren? – Hva er det viktigste du har gjort? Han blir stille. Akkurat her kommer brått en følelse av noe ugjort. Kanskje. – Man vet muligens ikke hva som er det viktigste man gjør. Kanskje er det de ti minuttene jeg stoppet og snakket med noen, og at det er livsviktig for dem, undrer han. – Det er en vel en religiøs tanke? – Jeg foretrekker å si en åndelig tanke. Man vet aldri. – Faktisk er jeg egentlig i sorg, sier han. En meget nær venn er borte. Bare 49 år gammel. Egentlig ville jeg ikke hatt et intervju i dag, men jeg ville ikke bryte avtalen. Skyggen av sorg fyller vårt hjørne av hotellet. Han dveler ved minnet om en skuespillerinne i en av Wallander-filmene. – Ung og dyktig. Plutselig en morgen hadde hun tatt sitt liv. Vi ante ingenting. Hun var så framgangsrik. Kunne noe eller noen gjort noe? Men det var et besluttsomt selvmord uten mulighet for å overleve. Han nøler, så legger han til. – Hun hadde et lite barn. Man vet aldri. – Du har sagt at «den store nåden er kjærligheten». – Det ville være forskrekkelig om ikke kjærligheten i alle dens former fantes. Mankell er gift med Eva Bergman, Ingmar Bergmans datter. Lykkelig gift. Han syns han er heldig som har kjærligheten til henne. – Et menneske jeg vil skal holde meg i hånden når jeg dør. Hun sier han er som å leve med et kjernekraftverk. De har det morsomt sammen. Han bedyrer at han liker å le. – Jeg må skratte ordentlig minst en gang daglig. Den dødsens seriøse mannen er faktisk ofte lattermild og glad i å danse, selv om han alltid ser veldig alvorlig ut på alle avisfoto. Senest i formiddag utvekslet han en latter på flyet. Men latteren hang ikke like løst i går. På et tilfeldig fortausmøte i Stockholm. En mann kom med verbale angrep, de fleste nokså usammenhengende. Da bruste Mankell opp. Ja, han er utålmodig. – Jeg kan bli veldig arg. Men jeg er god til å be om unnskyldning. – Hva sa du? – Jeg sa at hvis du ikke slutter nå, så hender det en ulykke, sier han. Tenker seg om. – Det var ikke pent. Mannen var kanskje litt forvirret. I slutten av mai var Mankell en av aktivistene om bord på skipet som trosset Israels illegale blokade av Gaza. – Hvorfor ble du med når du visste det var livsfarlig? – Ord er viktig, men til sjuende og sist teller handling. Jeg har ikke lenger ansvar for små barn. Dessuten trodde jeg at israelerne ville stoppe skipet med skudd mot propell og ror. Det overrasket meg at de var så dumme at de brukte aggressiv vold og drepte mennesker. Saken fikk mye oppmerksomhet. Men prisen ble fryktelig høy. Altfor mange døde. Da er det, tross uberegnelige værguder, et smulere farvann langs norskekysten. Annet hvert år setter han av to uker til å reise og å arbeide på Hurtigruta. Det gir en god rutine i livet, mener Mankell. – Jeg liker at det er et arbeidende fartøy, med passasjerer og last. Og en fantastisk natur. Et godt sted å være for å løse problemer. Enten de er reelle eller litterære. 22 > Fagbladet 10/2010 fbaargang2010 fbseksjonKIR