«Bare vent, kommer snart.» Jeg elsker arbeid mitt som hjelpepleier, og er også fornøyd med min lønn. Det vi trenger, er som du skriver – flere hender. Da kan vi som for lengst er passert 50 klare å holde ut til naturlig avgang, og det med helsen i behold. Det er i sannhet bruk for oss. Jeg vil videreformidle dine uttalelser til helsebyråden i Bergen kommune – Christine B. Meyer – med oppfordring om å sette i gang et prøveprosjekt: Et sykehjem med økt grunnbemanning ville virkelig vært tingen. Garantert at sykefraværet ville blitt redusert, og mindre bruk av vikarer. Mange slitne og trøtte hjelpepleiere ville ønsket seg et slikt arbeidssted. Igjen tusen takk! Randi Karlsen Thuen SAMFERDSEL Velkommen om bord – Magnhild Meltveit Kleppa Det er snart tolv år siden nå. Jeg hadde nylig fått bussertifikat og jobb som bussjåfør. I følge skiftplanen min var det mitt ansvar å kjøre nattbuss denne lørdagskvelden. Jeg hadde livets erfaring, var godt voksen og personbilerfaring i mengdevis, men jeg manglet totalt erfaring som storbilsjåfør og med kun noen få timer bak rattet, da avgangen fra Kristiansand fant sted. Vi var to busser i følge, dublering, og begge rommet plass til opp mot seksti passasjerer inklusive ståplasser. Denne forsommernatta glemmer jeg aldri. Bussene var proppfulle. Folk skulle hjem, såkalte vanlige passasjerer var det nok færrest av. De fleste var feststemte og høylydte. Det er slik på nattbussen, folk er påvirket av alkohol, andre rusmidler eller så går frustrasjonen over at kjæresten ikke oppførte seg som forventet. Et mangfold av relasjoner med pedagogiske utfordringer. En stappfull buss med diverse besværligheter, hadde jeg ansvar for. Det gikk bra, men jeg var ikke høy i hatten, kan jeg love. De første kilometerne var jeg rett og slett redd. For hva? Jo, for alt som kunne inntreffe underveis, som man trenger fartstid for å kunne vite noe om, demme opp for. Alternativtet kunne vært morgenbussen, også denne tidvis stappfull, på en europavei med mengder av kjøretøy, både i med- og motretning. Ansvaret hviler tungt på en bussjåførs skuldre. Vi er ved sakens kjerne. Årene etter at jeg kjørte den omtalte nattbussen, har det vært utskiftning av sjåfører i mengdevis. Sjåfører slutter og nye kommer til, kravet er stort og ansvaret likedan, psykisk og fysisk belastende. Nå ønsker samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa å åpne for bussjåførlærlinger på 18 år. I dialog med våre egne organisasjoner, blant dem Yrkestrafikkforbundet (YTF) og Norsk Transportarbeiderforbund (NTF) og Transportbedriftenes Landsforbund (TL) Dette skjer fordi rekrutteringen til bransjen er liten. Det er ønskelig å senke alderen for å kompensere den kritiske bemanningssituasjonen, og med den også opprettholde det lave lønnsnivået. Vil dere passasjerer være med på denne runddansen? Selv sjåfører med tjue til tretti års fartstid får ikke lønn som nyutdannede fagarbeidere i vår bransje. Tro det den som vil. Hva med dem i luften, på skinnegangen eller på sjøen? Kapteinen om bord betales ordentlig, lokføreren verdsettes, og det fungerer. Stolthetsnivå i yrket, folk slutter ikke, og passasjerene kan være trygge. Jeg er stolt av jobben som bussjåfør, det tror jeg de fleste er. Problemet er lønningsposen og med den også statusen. Fagforeningene våre evner ikke å løfte nivået til der det hører hjemme. Voksne ansvarsfulle mennesker forblir ikke hos oss, og vi må stadig bli kjent med nye kollegaer. Det ligger i kortene at framtidas busspassasjerer styres trygt i havn av attenåringer, natt som dag, og med ungdommelig pågangsmot som ballast. Takk for turen. Håkon Repstad sr., Søgne PENSJON Kampen om uførepensjonen står nå! Før jul skal regjeringa legge fram sitt forslag til ny uførepensjon. I disse dager foregår derfor forhandlinger både internt i regjeringa og med andre partier om innholdet i den pensjonen som flertallet av våre medlemmer stifter bekjentskap med i løpet av livet. Våre medlemmer krever at Fagforbundet og LO følger opp sine klare vedtak om at uførepensjonen ikke skal svekkes, og at de derfor legger all sin tyngde inn mot regjeringa for å oppnå dette. Det gjelder spesielt å sørge for at uføre ikke blir utsatt for levealdersjustering, at det behovsprøvde barnetillegget ikke svekkes, og at uføre fortsatt skal skattes som pensjonister. Dersom forslaget fra regjeringa er i strid med fagbevegelsens vedtak, må LO og Fagforbundet ta i bruk de midler som er nødvendig for å sikre våre rettigheter. Uførepensjonen er en bærebjelke i velferdsstaten og helt avgjørende for å sikre medlemmer som ikke kan jobbe pga. sykdom, et verdig liv. John-Peder Denstad og Ole Roger Berg sekretær og leder i Fagforbundet Buss- og Sporveisbetjeningens Forening SI DET I FAGBLADET Dette er lesernes egne sider for korte innlegg om aktuelle temaer – maks 4000 tegn inkludert mellomrom. Vi forbeholder oss retten til å kutte i manuskriptene. Navn og adresse må oppgis, også når navnet ikke skal offentliggjøres i bladet. Send debattinnlegg til debatt@fagforbundet.no eller i posten til Fagbladet, postboks 7003 St. Olavs plass, 0130 Oslo. Fagbladet 12/2010 > 59 Illustrasjonsfoto: colourbox.com fbaargang2010 fbseksjonHEL