Gjesteskribent Gotara, kera, kera, kera. Mexico, bore, bore, bore. Taxiguttene roper ritene sine mens de dunker på dørene, flørter, tiltrekker seg oppmerksomhet mens plastikksetene sakte men sikkert fylles opp. Mayibuye Africa Hanna Wozene Kvam Artist, skribent og slam-poet. Medlem av gruppa Queendom. > Følg Fagbladets faste gjesteskribenter: Mohammed Omer Journalist og fotograf fra Gaza. Ingeborg Gjærum Rådgiver i Norges Naturvernforbund og aktiv i Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Hans Olav Lahlum Historiker og forfatter, kommentator og debattant. Jeg tar en overfylt taxi til Mercato som hver dag kryr av handleglade mennesker og selgere som tilbyr alt fra nyttige til helt unyttige ting. Jeg bukter meg fram blant mennesker, dyr og varer, mens lukten av krydder, kaffe og svette fyller nesa. En kvinne står foran meg med et lite spedbarn i den ene armen og en kylling i den andre. – Vil du ha kylling? spør hun – Nei, sier jeg – Vil du ha kylling? spør hun igjen, og presser fuglen opp i ansiktet mitt mens hun holder et fast grep rundt det lille fuglehodet med de tykke fingrene sine. – Nei, sier jeg igjen. Hun fnyser og går videre, mens jeg blir stående i dette vanvittige mylderet som etter hvert har blitt en liten del av det jeg kan kalle mitt Addis Abeba. Det har skjedd mye med byen siden jeg for første gang i 1996 besøkte mitt hjemland Etiopia. I 1991 ble Mengistus kommunistiske styre avsatt, og dagens EPRDF (The Ethiopian Peoples’ Revolutionary Democratic Front) overtok makten. Det hersket en viss optimisme, og landet håpet på framgang etter 17 år under Mengistus harde hånd. Men kommunisttida hang fortsatt igjen, med lite varer i butikkene og en infrastruktur som krevde mye kreativitet fra beboerne i Addis Abebas. Nordmenn og andre faranjis (fremmede på amharisk) som bodde der, kunne fortelle om hvor- dan de måtte dra til andre land for å skaffe seg det nødvendigste av varer. Da jeg dro tilbake i 2002, så alt veldig annerledes ut. I løpet av disse årene hadde skyskrapere med farget pleksiglass vokst opp som paddehatter. Et av verdens største luksushoteller – Sheraton, bygd i 1999 – var plassert midt i hjertet av byen, som en gave fra en av verdens rikeste menn, etiopieren Al Amoudi. Supermarkedenes hyller var fylt til randen av varer, og byen krydde av liv med kafeer, restauranter og nattklubber. «Akkurat som India og Kina, opplever flere afrikanske land sterk økonomisk vekst, og Afrika spås en lysere framtid.» Siden 2002 har jeg besøkt byen jevnlig, og utviklingen har gått så fort at jeg nesten ikke kjenner meg igjen fra gang til gang. For hver gang har det kommet nye veier, nye høyhus og en tydelig bedring av infrastrukturen. Det alle kalte «confusion square» for bare noen år siden, er nå en moderne rundkjøring, og humpete veier er byttet ut med en fire felts motorvei, The Ring Road, som alle er så stolte av. «The Chinese are building this road,» står det på samtlige skilt hvor veier bygges. På Mercato selges det klær importert billig fra Kina, og etiopiernes egne produkter må vike for en økende import av kinesiske varer. Det er betraktelig mange flere kinesere og kinesiske restauranter i Addis Abeba i dag enn for bare to år siden. Hvis vi skrur tida tilbake, til Berlin der Otto von Bismarck samlet utenriksministere fra fjorten europeiske land samt USA for å diskutere hvem som skulle få hvilken bit av det afrikanske kontinentet, var ingen afrikanske ledere representert. Afrika ble delt mellom de europeiske landene uten hensyn til kulturer, etniske grupper, religioner og tradisjoner. Det som ble kalt «the scramble for Africa» er synlig på det afrikanske kartet den dag i dag. Rette streker bestemmer grenser som afrikanerne selv ikke fikk velge. Men beskrivelsen av Afrika som det mørke kontinentet, som europeerne brukte den gangen for 125 år siden og som har vart opp til våre dager, begynner å blekne. Akkurat som India og Kina, opplever flere afrikanske land sterk økonomisk vekst, og Afrika spås en lysere framtid. Det er noe annet som har endret seg på de årene jeg har lært Addis Abeba å kjenne. Byens befolkning øker i takt med utviklingen av infrastrukturen. Flere og flere flytter inn til byen, og mange unge lever ut sine liv og drømmer der. Det viser seg å stemme også statistisk. 56 > Fagbladet 12/2010 fbaargang2010 fbseksjonKIR