Portrettet Finstad, ganske trygt. Mener de i hvert fall selv. Glenn omtaler det helst som en jobb, en spennende jobb med utfordringer – ikke først og fremst farlig, eller dramatisk. – Det skjer jammen ting under utrykning her hjemme også. Både brann- og ambulansepersonell opplever dramatiske episoder, enten det er i Afghanistan, på Sotra eller i Bergen, understreker han. Men én dag husker alle fra sist han var i Afghanistan. Noen dramatiske timer som fylte avisenes førstesider i flere dager, nemlig ettermiddagen 2. mai 2010. En gruppe på 15–20 norske soldater ble angrepet av et stort antall opprørere ved landsbyen Ghowrmach. Klokka 20.30 er åtte nordmenn hardt såret. Kampene pågår fortsatt når de to evakueringshelikoptrene stasjonert ved Meymaneh rykker inn. Glenn og Anne Strand Finstad utgjør besetningen på det ene. Det var høyst spesielt. Normalt rykker ikke evakueringshelikoptrene med helsepersonell inn før kampene er over. – Da fartøysjefen ga klarsignal, var det ingen som var i tvil; vi ville inn. Vi trengte i akutte situasjoner i et støyende helikopter, sier hun. For øvrig røper hun, ikke overraskende, at Glenn bruker dødtid i Afghanistan til blant annet førstehjelpsundervisning for kolleger. 14 dager er visstnok den tida det tar fra brannmann Glenn kommer hjem til han begynner å bli rastløs. – Ja, samboeren min sier så. Etter to uker ber hun meg planlegge en ny tur, ler han. Glenn understreker at han kan takke dem rundt seg for at det er mulig. – De er veldig fleksible, både samboeren og eksen som jeg har to barn med, samt arbeidskollegene. Jeg får stort sett lov til å gjøre akkurat som jeg vil. – Men fire barn? – Det blir tid til dem også, forsikrer Glenn. Én uke hver måned er han med dem hele tida. Det er hver gang han har brannvakt på Sotra. Da får han nemlig ikke bevege seg mer enn fem minutter fra stasjonen, og siden han bor like ved, så betyr det at han må være hjemme hele tida – om han vil eller ei. Ja, så fremt det ikke brenner, da. – For ungene er det stor stas at jeg begynte å ta disse vaktene, smiler Glenn. Den andre barneflokken til Glenn, de som har vært til behandling på Brannskadeavdelingen på Haukeland sykehus, kun et blikk. Deretter var det fullt fokus på jobben. Ikke noe annet, sier Glenn. De kunne se tilbake på en vellykket aksjon under debrifing i Meymaneh senere den kvelden. Ingen står nærmere i en slik jobb enn makkeren i helikopteret. Anne Strand Finstad har tilbrakt mange timer på jobb med Glenn i Afghanistan. – Glenn har bunnsolid erfaring, og han kan det med å kommunisere uten å prate. Bare med blikk. Det er gull verdt sikten er å lære barna å leve med sine brannskader. Glenn og hans kollega Trond Wehle gjennomfører leiren. – BurnCamp flyttes rundt i Norge hvert år, og hvert eneste sted har kolleger fra lokale brannstasjoner deltatt og hjulpet til. I fjor var leiren i Stavern. Larvik brannstasjon stilte med mannskap hver eneste dag. – Det høres ut som en klisjé når vi sier at brannmenn har et enormt samhold, stiller opp for hverandre og hjelper hverandre. Men det er ingen klisjé. Det er slik det er. 22 > Fagbladet 12/2010 Jeg får stort sett lov til å gjøre akkurat som jeg vil. GLENN KENNETH LAUVIK skal han møte mellom to Afghanistan-oppdrag til sommeren. Haukeland sykehus står som arrangører av leiren BurnCamp, der hen- Foto: Privat fbaargang2010 fbseksjonKON