LYSPUNKT: Vigdis i en hverdagsprat med vaktmester Magne Gjetøy. FARGERIK: – Jeg har vært så heldig og truffet gode hjelpere i livet, sier helsefagarbeider Vigdis Solrun Skarvøy Ny vei Legen fortsatte å følge henne opp. En dag kom han med rådet som sendte livet i en ny retning. – Jeg gikk hjem til Kåre, og grudde meg for å fortelle om forslaget. Men Kåre bare så på meg og sa: «Men kjære deg, er det ikke verre? Da selger vi huset og flytter.» Slik endte ekteparet i Molde, der ingen kjente historien hennes. Hun var i førtiårene og endelig begynte trykket å lette. – Og jeg er jo snar til å komme i kontakt med folk. Jeg hjalp en gammel dame i oppgangen, inviterte noen til nyttårsfeiring, bakte og kom i prat med folk. Og ad omveier fikk hun en liten deltidsjobb i en fiskebutikk. – Hei, kor kjekt det var. Endelig deltok jeg i samfunnslivet. Det hadde jeg ønsket så lenge. – Jeg hadde sittet nok hjemme Vigdis var i utgangspunktet 100 prosent uføretrygdet. Deltidsjobben ga livsmot, og Vigdis oppsøkte Nav for å få hjelp til å komme videre i arbeidslivet. Men Nav kom ikke med noe jobbtilbud; de bare opprettholdt uføretrygdtrygden. – Det var jo ikke det jeg ville. Jeg ville få hjelp til å jobbe, jeg hadde vært nok hjemme. Jeg ville jo ikke sitte som pensjonist lenge før jeg var 50, særlig ikke når jeg endelig følte meg sterk og frisk. Fikk sjansen Vigdis ga seg ikke. Hun så en annonse om 16,2 prosents stilling som assistent på Røbekk omsorgssenter. Der var drømmen.    > Fagbladet 12/2010 > 17 fbaargang2010 fbseksjonSAM