Fokus «Edith Nehrum» er en 83 år gammel kvinne som har bodd en del år på sykehjem. Hun har en demensdiagnose. Marte Meo i demensomsorgen Marianne Munch Geriatrisk sykepleier, har en master i kliniske hjelperelasjoner og er ansatt ved NKS Olaviken alderspsykiatriske sykehus. Hun har bidratt til å utvikle Marte Meo-metoden innenfor alderspsykiatri og demensomsorg. Edith har vært lærer og bodd alene hele sitt liv. Hun er glad i dyr, har alltid hatt hund, og har vært lokal leder for dyrebeskyttelsen. Hun har deltatt i Sosialistisk Ungdomskor, både som sanger og som frivillig. Edith Nehrum har alltid vært opptatt av å være velstelt. Hun er selvstendig og vil klare seg på egen hånd, men ifølge pleierne legger hun seg ofte med klærne på. Hun har vannlatingsproblemer, slik at hun kan ligge våt i sengen om morgenen. Enkelte pleiere forteller at hun nekter å stå opp, fordi hun mener hun allerede har stelt seg. Ofte går to pleiere inn til henne. Når de forsøker å reise henne fra sengekanten, roper hun på hjelp og spytter og slår. De må stelle og vaske henne under høylytte protester. Enkelte ganger klager hun over at det gjør vondt. Edith har osteoporose. For å opprettholde funksjonsnivået og forebygge avkalkning av skjelettet, er bevegelse viktig. Tilsynslegen og pleierne mener at hun ikke har samtykkekompetanse til å forstå sitt eget behov for nødvendig helsehjelp, og det vurderes å fatte vedtak om bruk av tvang slik at hun kan stelles to ganger i uka. Flere tillitskapende tiltak, som å utsette stellet, synge for henne på badet eller spørre om hun vil ha hjelp, har vært forsøkt uten at det har endret situasjonen. Marte Meo-metoden baserer seg på utviklingspsykologi, og bidrar til å styrke kommunikasjons- og relasjonskompetansen rundt personer med særskilte behov. Filmopptak av dagligdagse samhandlingssituasjoner benyttes som verktøy i veiledningen. Metoden er prøvd ut på demensfeltet siden 2000. Det legges opp til korte filmopptak med påfølgende veiledning. På bakgrunn av filmene gjør Marte Meo-veilederen en interaksjonsanalyse. I det første filmopptaket av morgenstellet ligger Edith godt under dyna idet hjelpepleier Karen Edith har det, hvilken støtte hun får av Karen, og hvordan hun reagerer på Karens verbale og ikke-verbale tilnærming. Klippet som viser at Edith reagerer negativt, blir ikke vist, men veilederen kommenterer at Edith viser motstand når hun får spørsmål hun ikke forstår. Rammebetingelser som godt og varmt rom og at Edith får saft, blir kommentert av personalet. Veilederen tar opp spørsmål om bruk av smertestillende, siden Edith gir utrykk for smerter og er plaget av benskjørhet. Den første veiledningen tar ca én «Målet er at omsorgspersonene skal gjøre mer av det som fører til mestring og gode opplevelser.» kommer inn. Ediths motstand starter ikke før hun får spørsmål om dusj og stell. Det skjer når hun sitter på sengekanten og Karen vil ha henne med ut på badet. I Marte Meo-metoden vektlegges de øyeblikkene på film som viser godt samspill. Målet er at omsorgspersonene skal gjøre mer av det som fører til mestring og gode opplevelser. I den første veiledningen får personalet anledning til å studere Ediths kroppsspråk, ansiktsutrykk og utsagn fram til hun sitter på sengekanten. Sammen reflekterer de omkring hvordan det ser ut som time. De påfølgende tar ikke mer enn et kvarters tid. Det andre filmopptaket avtales ti dager etter det første. Det gir personalet tid til å jobbe med tiltakene som er valgt. Opptaket viser at Edith i større grad får benevnt det som skal skje, i stedet for å få spørsmål. Når hun kommer så langt som til sengekanten, får hun sitte der en liten stund mens Karen viser henne bilde av en hund. De prater litt om det, og Karen – som selv har hatt hund – forteller om en morsom episode slik at de ler sammen. Karen sier så: – Nå kan du reise deg, Edith! 36 > Fagbladet 1/2011 fbaargang2011 fbseksjonHEL