Østeuropeere på jobb i Vest VOKSER OPP UTEN FORELDRE Mens de voksne er i Vesten og jobber, vokser flere hundre tusen barn i Øst-Europa opp uten foreldrene. Som i Jekabpils i Latvia, der to små jenter sitter på farmors kjøkken og lurer på når foreldrene kommer tilbake. Tekst og foto: BÖRGE NILSSON/Textra a verdensøkonomien var på topp, var det mange i Øst-Europas nye EU-land som grep sjansen og benyttet seg av bevegelsesfriheten sin. Den gangen var drivkraften at det syntes på dem at de hadde penger når de kom hjem. – Jeg husker at sønnen min snakket om det med avsmak. Han sa at det var det siste han skulle gjøre. Men så ble det sånn likevel, sier farmor Irena, der hun sitter ved kjøkkenbordet i et boligområde i Jekabpils i Latvia. Manglende lønn På den tiden var sønnen nygift og hadde jobb som snekker. Kona hans jobbet i et reklamebyrå, og for lånte penger hadde de nettopp kjøpt sin første leilighet til familien på fire. Så slo finanskrisa til for fullt. Sønnen fikk ikke lenger utbetalt lønn på jobben. Det samme skjedde på svigerdatterens jobb. – Våren 2009 var det skikkelig ille. De klarte å få solgt leiligheten til en pris som dekket gjelda, men det var også alt. Uten jobb, penger og leilighet tok de kontakt med en arbeidsformidler i Riga, og fikk kontrakt på å plukke frukt i Storbritannia. Barna hos farmor De to døtrene på fire og seks år flyttet til farmor i Jekabpils. – Det var i september 2009, og foreldrene skulle være borte i tre måneder, sier farmor Irena. Nå er det oktober 2010. Foreldrene har gått fra den ene lavtlønnede jobben til den andre. Først pakket de frukt på et lager. Nå er hun servitør på en restaurant, mens han er gartner. Siden de reiste, har de vært hjemme to ganger. Den eldste jenta har begynt på skolen, mens den yngste er i ferd med å lære seg alfabetet i barnehagen. Foreldrene snakker med dem på telefonen noen ganger i uka. Gråter om kvelden Hvordan reagerte barna da mamma og pappa dro sin vei? – Først gikk det ganske bra. De visste at det var lite penger, og at foreldrene var nødt til å jobbe. Foreldrene skulle jo være borte bare i tre måneder, sier Irena. At oppholdet ble lenger, har vært vanskelig. – Jentene er lei seg om kveldene, gråter og lengter etter dem. På jobben, på en skole like i nærheten, der hun er lærer, ser farmoren flere barn i samme situasjon. 46 > Fagbladet 1/2011 fbaargang2011 fbseksjonHEL