Sluttelig vil jeg takke Svein Lochner og Harald Andersen (Fagbladet nr. 11/2010) for deres utmerkede debattinnlegg om Israel/Palestinakonflikten. Jeg deler synspunktene deres. Derfor er det ingen grunn for meg å gjenta det dere har skrevet. Hva angår denne sak, ser jeg også fram til at Fagforbundet og LO tar et skikkelig oppgjør med sin utrolig ensidige fordømmelse av Israel. Vi er etter hvert svært mange som ikke lenger kan akseptere at man år etter år «kjører» samme fordømmende linje. Sigve Djursvoll SI DET I FAGBLADET Dette er lesernes egne sider for korte innlegg om aktuelle temaer – maks 4000 tegn inkludert mellomrom. Vi forbeholder oss retten til å kutte i manuskriptene. Navn og adresse må oppgis, også når navnet ikke skal offentliggjøres i bladet. Send debattinnlegg til debatt@fagforbundet.no eller i posten til Fagbladet, postboks 7003 St. Olavs plass, 0130 Oslo. dette kvalitetsrevisjon ved alle sykehjem, objektive indikatormålinger fire ganger i året og årlige bruker- og pårørendeundersøkelser. Vi har kontraktsoppfølging med Sykehjemsetaten to ganger i året. Det er politisk oppnevnte tilsynsutvalg i alle bydeler, og de utfører to anmeldte og to uanmeldte tilsyn pr år. Hvilket belegg har Herning for å hevde at privat drift går «på bekostning av brukerne gjennom redusert kvalitet»? Herning fortsetter med at private «tyner de ansatte gjennom mer intensivt arbeid, med lavere lønn og pensjon. Til slutt kommer regningen...i form av økt sykefravær med uføretrygd som endestasjon». I våre interne medabeidertermometer (anonym nettbasert undersøkelse) scorer våre medarbeidere 4,1 i snitt på at de trives på jobb på en skala fra 1 til 5. Vi vil at det skal lønne seg å gjøre en god jobb, slik det også er i alle andre deler av privat sektor. Våre ansatte tjener i snitt like mye eller mer enn tilsvarende i kommunen, men variasjonen er riktignok større enn i det offentlige. Sykefraværet hos oss ligger i snitt lavere eller på nivå med tilsvarende i kommunalt drevne sykehjem. Tall fra NHO viser at dette er tilfellet også ved andre konkurranseutsatte virksomheter. Vi betaler folk sykepenger, også utover 6 G, og gir 133 prosent ved arbeid på helligdager i likhet med det offentlige. Vi har tariffavtale med Fagforbundet, hvor vi ligger langt over det minimum avtalen angir. Vi tjener ikke penger på bekostning av fellesskapet. Hvis vi sparer kommunen for mange tusen kroner på hver sykehjemsplass vi drifter, har vi bidratt til at kommunen har flere midler å bruke til beste for fellesskapet. Vi er for velferdsstaten, og tror på godt samarbeid. Kari Tøsse, regionsjef i Attendo Care AS HELSE Psykiatri og rettssikkerhet Som en konsekvens av vanskjøtsel i det offentlige helsevesenet, har jeg fått ødelagt flere år av mitt liv. Jeg har vært tvangsinnlagt, urettmessig straffeforfulgt, feildiagnostisert og feilmedisinert. Dette har jeg etter hvert skjønt ikke er noe enkelttilfelle. Saken min ligger nå hos Norsk Pasientskadeerstatning etter at min klage til Helsetilsynet førte frem. Jeg ønsker å reise en debatt om hvorvidt man må finne seg i å bli feilaktig behandlet av det offentlige, uten å ha noen som helst mulighet til å forsvare seg. Jeg har opplevd overgrep fra førstelinjen og forvaltningen i en kommune, og har vært utsatt for «svært uforsvarlig behand- ling» (sitat Helsetilsynet i Hedmark) ved et av de største sykehusen på Østlandet. Finnes det ingen sanksjonsmuligheter? Hvorfor skjer det så lite i forhold til brudd på rettssikkerhet, pasientrettigheter og helse- og sosialtjenesteloven? Brukere av disse tjenestene, og ubemidlede, har en lav stemme i samfunnet; de blir ikke hørt. Men er det dermed slik at de ikke har noe å komme med som samfunnet kan ha nytte av? Alle kan gjøre feil, til og med hjelpearbeidere og offentlige tjenestemenn. Det er når dette ikke innrømmes, når feilene i stedet blir forsøkt dekket over, at det blir vanskelig. I ettertid ser jeg at de burde vist interesse for å vite mer om saken ved å innhente uhildet dokumentasjon, og invitert meg til å beskrive hvordan jeg opplevde situasjonen. De kunne ha sett på hvilke tiltak som faktisk ble iverksatt av andre i ettertid og som hjalp. Dette kunne bidratt til viktig lærdom for dem som gjorde feil. Og når man gjør feil, og det i tillegg blir bekreftet av Helsetilsynet, er det da ikke naturlig at man tar kontakt med personen og beklager? Som bruker i et system ville jeg da ha opplevd å bli tatt på alvor, respektert og kunne dratt veksler på mine ressurser for å komme på beina igjen. Det å anerkjenne et menneskes ressurser som noe verdifullt, er etter mitt skjønn god samfunnsøkonomi. Det jeg opplevde var at min kompetanse og mine ressurser fortløpende ble undervurdert og forringet. Dette snudde ikke før jeg kom ut av fylket. Da ble jeg sett og hørt, slik at jeg selv kunne ta tak og komme meg gjennom en svært vanskelig periode av mitt liv. Dette skjedde imidlertid utenom det offentlige tilbudet. Om jeg hadde blitt tatt seriøst tidligere, ville konsekvensene blitt betydelig mindre. Jeg har et ønske om at mine erfaringer kommer andre til gode. Vi trenger alle å bli sett og hørt, og alle trenger anerkjennelse. Ikke minst er dette viktig i sårbare og vanskelige perioder av livet. Hågen Haugrønningen Innlegget er forkortet (red.) Fagbladet 1/2011 > 51 Illustrasjonsfoto: colourbox.com fbaargang2011 fbseksjonHEL