barna deres er. Mange prøver å takle sin egen smerte og eget stress, og forsømmer eller utsetter ofte å søke behandling. I tillegg kommer det stigmatiserende aspektet ved å oppsøke psykologisk behandling for seg selv og barna sine. Palestinske og arabiske samfunn har liten sans for offerrollen, og det å søke hjelp blir ofte ansett som ensbetydende med å innrømme at man er maktesløs, og derfor et offer. Når en pasient oppsøker en lege, sier han aldri at han er deprimert. Han sier heller at han har hodepine. I september 2010, nesten to år etter Israels krig mot Gaza, besluttet dr. Jamil Al Tahrawi, en universitetsforeleser i sosialpsykologi, å analysere tegningene til barn i Gaza for å prøve å vurdere omfanget av de psykiske traumene deres. Han ba 455 barn om å tegne hva de selv ville. Mer enn 82,3 prosent tegnet bilder som var direkte relatert til israelske angrep. Tegningene viste palestinske motstandskjempere, israelske soldater, stridsvogner, bulldosere, sykebiler, helikoptre, F16-fly og førerløse israelske droner. Barna brukte hovedsakelig lyse farger i tegningene sine, og unngikk de mørke, som om de var redde for dem. Dr. Al Tahrawi og andre leger i Gaza så i disse tegningene en tydelig indikasjon på traumer etter krigsforbrytelser, tilsvarende dem som omtales i dommer Richard Goldstones rapport for FNs menneskerettighetsråd. Mens Israel fortsetter sine angrep, fortsetter marerittet for innbyggere i Gaza. Mange barn er redde for å sove, redde for å leke og redde for å gå på skolen. Barnas historier er naturligvis tunge å lytte til. Men som enhver far eller mor vet, oppleves barnas smerte dobbelt så sterkt for foreldrene som har ansvaret for å ta seg av dem. Når alt kommer til alt, er det begrenset hva man kan oppnå med bare kjærlighet. Fagbladet 1/2011 > 53 Foto: Mohammed Omer fbaargang2011 fbseksjonHEL