Barnefattigdom Fattigdomsåret 2010 er over, og antall fattige barn i Norge bare øker. Det er nå jobben begynner, mener fattigdomsårets ambassadør, Maria Reklev. Tekst: INGVILL BRYN RAMBØL D Hør på barna! rammen, desember 2010: Union scene    sitt grunnleggende hensyn. Det gjelder også vedtak er pyntet med blomster og full av an-    om sosialhjelp. satte i Nav, Arbeidsdirektoratet og organisasjoner som jobber mot    Ingen som lytter fattigdom. De markerer avslutningen på Det europeiske året for bekjempelse av fattigdom og sosial eksklusjon. De feirer vellykkede prosjekter som har fått flere i arbeid og som har fått ungdommer vekk fra gata og inn på skolebenken. Denne iskalde førjulsuka offentliggjør også forskningsstiftelsen Fafo, som står bak avslutningskonferansen, nye tall som viser at stadig flere norske barn vokser opp i fattigdom. 100.000 norske barn lever i familier som har så lav inntekt av de faller under fattigdomsgrensa. Bønn til Nav-ansatte Disse barna fortjener å bli hørt! Appellen fra talerstolen er Maria Reklevs. Til daglig er hun organisasjonssekretær i Landsforeningen for barnevernsbarn, men i hele 2010 har hun fungert som ambassadør for Fattigdomsåret. I sitt aller siste oppdrag som ambassadør retter hun en tydelig bønn til de Nav-ansatte som sitter foran henne i salen i Drammen. Snakk med barna. Spør hvordan de har det, hva de gjør på fritida og hva de gjerne vil gjøre. Husk at ifølge FNs barnekonvensjon skal alle handlinger som berører barn ha barnets beste som Både i sitt daglige virke i Landsforeningen for barnevernsbarn og som ambassadør for fattigdomsåret har Maria Reklev snakket mye med Navansatte og andre som møter folk som lever i fattigdom. Hun har inntrykk av at det hører til sjeldenhetene at barn blir lyttet til. Det er ingen rutiner og ingen kultur for å snakke med barn i disse offentlige instansene. Særlig i Nav virker det som en veldig fremmed tanke. Det syns jeg er underlig, med den kunnskapen vi har om barn som lever i fattigdom. Vi vet at de er så lojale overfor foreldrene sine at de slutter å fortelle om sine ønsker og behov. At de etter hvert unnlater å fortelle om bursdagselskaper. At de sier at de ikke har lyst til å spille fotball lenger. Hvis de som sitter på Nav-kontorene hadde tatt seg tid til å snakke med hele familien, og ikke bare med mor eller far, ville de kanskje avdekket andre behov og truffet andre vedtak. Ikke råd til trening Reklev forteller at hun for litt siden fikk høre om en ung gutt som var et stort fotballtalent. Han måtte slutte på treninga fordi foreldrene ikke lenger hadde råd til kontingenten. Nå er gutten i ferd med å havne på skråplanet. Tenk om Nav hadde vært så våkne at de hadde snakket med ham! Da kunne de kanskje bidratt med penger til treningsavgiften. Tenk hvilken fo- Maria Reklev, organisasjonssekretær i Landsforeningen for barnevernsbarn. 18 > Fagbladet 2/2011 Foto: Arbeidsdepartementet fbaargang2011 fbseksjonHEL